«Inkludering av kristne migranter starter ikke i kirken»
MANGFOLD: En kristen migrant som gikk i en menighet sa det slik: «Dere ga meg et program, men jeg trengte en familie».
MIGRANTER: Forskningen viser at det er få av ildsjelene som har kontakt og relasjoner med migranter privat, i sitt eget liv. Her tror jeg er mye av årsaken til at Den norske kirke sliter med å inkludere kristne migranter i menighetene, skriver Espen Schiager Topland.
Danique Tersmette / Unsplash
Vårt Land hadde 10. mai en leder om inkludering av migrantmenigheter og innvandrere inn i Den norske kirkes struktur. Samtidig er det utarbeidet en handlingsplan av Kirkerådet som et svar på saken om «inkludering av kristne migranter» i Kirkemøtet. Dette jobbes det med nå, bl.a i samarbeid med Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA) og Det norske misjonsselskap (NMS).
Dette er en overmoden sak, og kirka har i mange år diskutert hvordan en kan inkludere kristne migranter i menighetene. Men som Vårt Land skriver i sin leder: «Kirken må gå fra å tenke at vi skal inkludere dem, til å tenke nytt om hvem som utgjør vi-et. Lykkes det, vil de som alltid har bodd i Norge bli utfordret på sine selvsagtheter – og dypt beriket.» Jeg er så enig med Vårt Land i dette.
VID vitenskapelige høgskole presenterte på et webinar arrangert av Kirkerådet 4. mai et forskningsprosjekt: «I min Fars hus er det mange rom: Kristne migranter i møte med Den Norske Kirke.» Her kom det fram mange interessante svar og utfordringer. Det er mange ildsjeler i menighetene som jobber diakonalt med inkludering. Det er språk-kafeer, felles middager, hjelp for asylsøkere osv. Utfordringen med et for sterkt fokus på det diakonale er at vi skal hjelpe dem. Det blir en skjev balanse i relasjonene. Det er lett å overse at vi også har behov for hjelp, og vi ser ikke ressursene som de kristne migrantene har. De kan faktisk hjelpe oss! De kan fornye gudstjenestelivet vårt, troslivene våre, utfordre oss til å se på vårt kristne fellesskap på en ny måte.
