Vårt Land mener: «Det er ikke evangelisk å feire gudstjeneste atskilt av nasjonsgrenser»

Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

I Norge bor det over 800.000 mennesker som er innvandrere eller barn av innvandrere. En stor andel av disse er kristne, men få av dem har funnet et hjem i Den norske kirke. Hvorfor er det sånn?

[ Den norske kirkes møte med migranter: – Har en vei å gå ]

Et hjem hjemmefra

Å tilhøre en menighet handler til dels om fellesskap og det å kunne føle seg hjemme. På samme måte som nordmenn gjerne oppsøker Sjømannskirken når de bor utenlands, danner utlendinger i Norge menigheter som ivaretar språk og kultur fra hjemlandet. De kommer fra en sosial virkelighet og en kirkevirkelighet som ikke nødvendigvis sammenfaller med norsk kultur og kirkekultur. Trosuttrykket og konfesjonen man er vant med er ikke lik det man finner i for eksempel Den norske kirke.

Det bør være åpenbart at Norges største kirkesamfunn har et særegent ansvar for å ivareta minoriteter, også når det angår herkomst og språk.

—  Vårt Land

Å kunne feire gudstjeneste og dele tro med noen som ligner en selv, er for de fleste fint. Er man langt hjemmefra, er det enda finere. Samtidig handler kirke også om å forenes på tvers av forskjeller. «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne», skrev Paulus, vi er «alle én i Kristus Jesus».

Ikke evangelisk

Etter hvert som migrantene blir fastboende og en del av nasjonens nye vev, og ikke minst får barn som alltid har bodd i Norge, blir det tydelig at det å feire gudstjeneste atskilt av nasjonsgrenser ikke er særlig evangelisk.

Baptistsamfunnet har vært gode til å innlemme migranter og migrantmenigheter i sin struktur. NMS har et aktivt arbeid for å skape internasjonale kirkelige møteplasser. Den norske kirke og KIA Norge er gode på det diakonale arbeidet overfor migranter. Men folkekirken har ikke lykkes i inkluderingen. Dette viser en rapport som ble presentert nylig, og som Vårt Land skrev om mandag.

Kirkerådet har en vei å gå – og også en plan for å gå den. Det bør være åpenbart at Norges største kirkesamfunn har et særegent ansvar for å ivareta minoriteter, også når det angår herkomst og språk. En ting å vurdere, er å innlemme allerede etablerte migrantmenigheter som valgmenigheter innenfor Den norske kirkes struktur.

Kirkens folk forenes av dåpen, som gir en ny identitet og en ny hjemstavn. Dette er et mer enn tilstrekkelig teologisk grunnlag til å finne måter å favne vidt på. Skal det skje, må Kirken gå fra å tenke at vi skal inkludere dem, til å tenke nytt om hvem som utgjør vi-et. Lykkes det, vil de som alltid har bodd i Norge bli utfordret på sine selvsagtheter – og dypt beriket.