Ikke en spurv til jorden
UFØDT LIV: Kirken trenger en liturgi for sorgen etter de dødfødte: Når et dødfødt barn begraves, når foreldre sørger over en abort eller når en liten kropp blir lagt i en anonym grav.
LITURGI: Som prest føler Mari Saltkjel på et behov for en egen liturgi i møte med mennesker som har opplevd aborter og dødfødsler. Bildet viser kister og urner med fostre som skal settes ned på barneminnelunden på Vestre gravlund.
Erlend Berge (Klar Tale)
«Når jeg skal snakke sant om livet, er jeg alltid nødt til å si at det er mye i livet mitt som ikke er spesielt vakkert», skrev jeg i en bok om min vei til prestetjenesten. Da boken var gått til trykk, angret jeg veldig.
Jeg skammet meg og følte at det var noe grenseløst ved å dele min egen aborthistorie. Historien min handlet om sannsynlighet for misdannelser eller død senere i svangerskapet. Jeg valgte abort. Og tiden etter aborten var svært vanskelig for meg.
Senere har jeg tenkt at jeg godt forstår hvorfor noen snakker om at aborter kan være den usynlige og den ensomme sorgen.
