Det er der jeg vandrer, i minnenes dal. I den ser jeg at det som var ikke lenger er. Det er i den jeg har mine referanser og det er her jeg kan skrike ut; det som er, er ikke slik det var. Dette er det levde livs privilegie og forbannelse. Det er de glemtes sannheter og jeg lever dem ut fortsatt. Før var man høffelig og holdt døren for de som kom etter, i dag er man lykkelig om man kommer gjennom før man får den midt i fleisen.
I minnenes dal var alle hyggelige, de tok vare på hverandre og snakket ikke stygt om noen. Det var i minnenes dal barn var barn og lykken stor. Ikke som i dag hvor barnehjemmenes tid er forbi, disse hjemmene som bragte lykke og en god barndom for de som bodde der, eller?
I minnenes dal var tro allemannseie, alle var enige om at det bare var en gud og denne var den sanne og ekte. I minnenes dal kunne man reise ut å lære de gudløse, gjerne de som ikke en gang hadde klær på kroppen og visste hvordan man benyttet kniv og gaffel, hvordan vi gjorde det, vi fra minnenes dal. Så kom vi hjem og fortalte om våre gode gjerninger og folk nikket samtykkende til vår storhet og vår forsakelse.
Bestill abonnement her
KJØP
