Hvorfor motarbeides hospice av helsetjenestens egne?

Rapporten «På liv og død» (NOU 2017:16) ble gitt ut rett før jul og er nå tilgjengelig for alle. Jeg har som representant for Hospiceforum Norge vært en del av utvalget bak denne rapporten. Utvalget ble nedsatt av regjeringen for halvannet år siden, ut fra en erkjennelse av at omsorg for alvorlig syke, døende og deres nærmeste er for dårlig i Norge. Skuffende og overraskende nok er konklusjonen til flertallet i utvalget likevel at vi bare skal gjøre mer av det samme.

Problemene med det er mange og uholdbare. Dagens situasjon ble presist oppsummert i denne tittelen fra NRK Hordaland i 2015: «Postnummeret ditt kan avgjøre hvor god lindrende behandling du får, dersom du blir uhelbredelig syk og skal dø». Ikke godt nok, var helseminister Bent Høies tydelige svar den gang. At helsetilbudet i Norge varierer er noe vi vet. At andelen som dør i eget hjem er på bunn på statistikken i Europa er heller ingen nyhet. Men det er ikke bra nok, og den politiske enigheten om det var ny og gledelig. Stortinget og regjeringen ønsket at utvalget vårt skulle gi en analyse av situasjonen, men de ønsket også forslag til løsninger og nye modeller. Som eksempelvis hospice. Det finnes enorme mengder norske og internasjonale erfaringer å støtte seg på i dette arbeidet. Potensialet var enormt, men resultatet ble slik at jeg måtte ta dissens for å få argumentere for å innlemme hospice som tiltak inn i den norske helsetjenesten.

Hva er hospice?