Hvordan står det til med Krf sitt etiske kompass?

29. 09. 20, sendte Arve Thorvik på vegne av Facebook gruppa « 500 fra Moria- før jul » et åpent brev til statsminister Erna Solberg med kopi til deg Krf leder Kjell I. Ropstad, der han etterspør en rausere politikk i forhold til menneskene i Moria. Så langt har du ikke besvart dette brevet. Mange av oss andre medlemmene i gruppa, sendte også mailer til deg der vi etterlyser svar på brevet. Nå gjør jeg et nytt forsøk. Denne gangen er det et litt annerledes og mer personlig brev, ikke så linket til fakta, du har uansett mer kunnskap om flyktningpolitikk enn meg.

Jeg har ikke engang vært i Moria. Kunnskapen jeg har herfra er annenhåndskunnskap, fra media, hjelpeorganisasjoner, fra leger, psykologer og andre mennesker som har arbeidet der. De snakker om mennesker som meg og deg, som har flyktet fra krig og overgrep, som hver dag opplever brudd på sine grunnleggende menneskerettigheter. Foreldre som meg og deg, som tar med seg det mest dyrebare de har, sine barn, i små gummibåter over Middelhavet. Dette gjør de med stor visshet om at mange kommer til å dø underveis. Denne vissheten må ha nådd dem også der de reiser fra. Likevel, de fortsetter å komme.

Jeg har hørt skildringer fra hjelpearbeiderne, om kvinner og barn som ikke tør å gå ut av teltene sine, fordi så mange blir voldtatt. 7000 av dem som bor i leiren er barn, flere hundre av dem er under tre år. Barn uten mulighet til en oppvekst som dine og mine barn får, med skolegang, trygghet, framtidshåp og drømmer. Jeg er ikke bare mor selv, jeg er også lærer. Å høre skildringer om barn som er så redde og traumatisert at de slutter å snakke, se bilder av barn i telt, stående i gjørme, uten trygge omsorgspersoner rundt seg, høre om barn som endrer sin atferd så brutalt at de mister sin evne til å omgås andre. Plassert i en leir som kan minne om bildene vi har sett av fangeleire. Dette får meg også til å undres: Hvilke mennesker er det vi er med på å fostre frem?