Hva skal være kirkens musikkuttrykk i 2020?

Hvis musikk er et termometer på følelser, hvor stil og uttrykk handler om påkobling, så må vi også tørre å spørre oss om hvordan vi som kirke tilpasser oss det samfunnet vi er en del av. Er vi på bølgelengde med samtiden? Når passer det med tradisjon og høytid, og når burde vi heller ha fest og glede og rytmer man får lyst til å danse til?

Publisert Sist oppdatert

I disse dager så følger jeg spent med på debatten som har blusset opp omkring musikk i kirka. Selv er jeg akkurat blitt prest i Dnk. Jeg kom inn i prestegjerningen via evalueringsnemdas godkjenning, og jeg husker at jeg fikk et nysgjerrig spørsmål fra en i nemda om hvorfor jeg ikke ville være kirkemusiker? De hadde lest CVen min, og den fortalte at jeg har 25 års erfaring som musiker. Men selv om jeg er blitt prest, så er jeg også musiker, og denne problemstillingen omkring musikk i kirka har jeg vært opptatt av i mange år.

Menigheten er de helliges samfunn, sier vi i den tredje trosartikkel. Dermed speiler kirken også samfunnet slik det er her og nå. Det er derfor vi om igjen og om igjen opplever diskusjonene om hvordan kirken skal forholde seg til hva som skjer rundt oss. Men på samme måte som dette gjelder for teologien, så gjelder det også for det uttrykket som formidles i kirkene våre. Så hva er det vi diskuterer når vi posisjonerer oss i forhold til hva slags musikk vi vil ha? Min påstand er at vi først og fremst diskuterer våre egne følelser og preferanser. Vi forsvarer hva det er som tiltaler oss og får oss til å føle oss påkoblet. Men istedet for å ha det som fokuspunkt, så blir det ofte en diskusjon om stil og form, kultur og tradisjon. Og så ender vi opp med at feks tradisjonsmusikk settes opp mot den rytmiske musikken - gjerne med tunge faglige argumenter for det ene og imot det andre.

Men musikkfaglighet handler ikke om stil og form. Det handler om å ta på alvor at musikk i seg selv er et fag som kan beherskes eller ikke. Det er faktisk ikke sånn at den klassiske tradisjonen har mer musikalitet og kvalitet i seg enn bruksmusikken. All utdanning er påvirket av tradisjon, men der den generelle musikkutdanningen har to parallelle løp hvor man, i større grad nå enn før, anerkjenner hverandres gjensidige faglighet, så er det i kirkemusikken kun en utdanning – den klassiske. Der er det fortsatt ensrettet. All liturgisk musikk er fundert i den klassiske tradisjonen, selv om man har forsøkt å lage et rytmisk alternativ i den nye liturgiordningen. I tillegg har orgelet forrang i kirkene, og det meste av musikken blir dermed uttrykt gjennom dette instrumentet.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP

Powered by Labrador CMS