Hva KrF bør prioritere

«KrF gikk på et dundrende nederlag i striden om bioteknologiloven», skrev Vårt Lands politiske redaktør Berit Aalborg i avisen 28. mai. «Et historisk nederlag» var Hilde Frafjord Johnsons dom to dager senere. Resultatet av avstemningen ble ikke slik Kjell Ingolf Ropstad og KrF hadde ønsket. Men de lyktes med å engasjere Stortinget, pressen og folket i meget viktige verdispørsmål som vi ikke bør bli ferdig med.

Individuell selvrealisering og likestilling er nå på en kritikkverdig måte blitt opphøyd til overordnede etiske idealer. Bakgrunnen for stortingsdebatten 26. mai kan kort beskrives slik: Ekteskapsloven og bioteknologiloven ble i 2008 endret slik at to av samme kjønn kunne gifte seg og få barn. Far kunne erstattes av «medmor». Det biologiske båndet mellom mor, far og barn ble bevisst brutt, på bekostning av barnets rett til å «kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem» (FNs barnekonvensjon 7.1).

Abortloven hadde allerede fra 1978 gitt en kvinne rett til å få fjernet sitt ufødte barn innen 12. svangerskapsuke. Den kalles lov om selvbestemt abort. Dette er misvisende. Intet ufødt barn har noen gang bestemt seg selv til å bli abortert. Kvinnen er tildelt suveren «selvbestemmelse» over et annet individs liv. Loven er i seg selv en sorterings-tillatelse. Avgjørende er om hun betrakter barnet som «ønsket» eller «uønsket». Noen begrunnelse er ikke nødvendig. Barnets livsrett og menneskeverd er ikke ivaretatt. Mange følelser er knyttet til provosert abort. Det må ikke få oss til å se bort fra hva det egentlig dreier seg om.