Hva kirka kan lære av Elvis
GUDSTJENESTE: Med kirka som arbeidsplass trodde jeg lenge jeg inviterte ved å informere. Men å informere om en gudstjeneste er ikke det samme som å invitere noen med.
KONGEN: Invitasjonskulturen har sine røtter i det Jesus startet allerede da han første gang møtte sine disipler, lenge før «The King» slo an tonen, skriver Torstein Eidem Nordal.
Uncredited
Vi er omgitt av informasjon. Den er lett tilgjengelig, men ofte overveldende og upersonlig. Misforstå meg rett: Vi må synliggjøre hva vi tilbyr, men det er bare en del av arbeidet. Den virkelige utfordringen er hvordan mennesker skal forstå at kirkas budskap angår dem. Løsningen er ikke mer informasjon.
Jesu løfte til disiplene på himmelfartsdagen var ikke til orientering, men en invitasjon: «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!» Likevel har vi ofte gjort informasjonsflyten viktigere enn invitasjonsgleden. Kirka kan lære av Elvis: «A little less conversation, a little more action».
Denne invitasjonskulturen er ikke noe nytt. Den har sine røtter i det Jesus startet allerede da han første gang møtte sine disipler, lenge før «The King» slo an tonen. «Kongenes konge» satte en bevegelse i gang som har vart til denne dag, en bevegelse av invitasjon, fellesskap og deling av liv.
