Hva har faktaresistens med sannhet å gjøre?

Det er ikke bare vond vilje som er grunnen at det blir helt galt. Vi er i utgangspunktet mer faktaresistente enn vi liker å tro fordi det å akseptere noe annet som sant enn det vi i dypet av vår sjel er overbevist om, går på vår identitet løs. Det er i tillegg noe spesielt med temaene politikk og religion, der følelser ofte teller like mye som fakta, og der uenighet ofte oppfattes som angrep på hvem du er, mer enn meningene du forfekter. Vi går automatisk i forsvar for å kjempe for det vi holder for hellig og sant, og for det vi mener om politikk, selv om vi, saklig sett, noen ganger kan være helt på jordet. Vår stahet viser at vi er konsistente og overbevist mennesker, tror vi.

Den moderne verden er i bunn og grunn i ferd med å bli faktaresistent, hevder en kjent amerikansk forfatter og skribent, Anne Appelbaum. Følelser teller nesten like mye som fakta i en del politiske spørsmål. For å få vår egen virkelighet til å gå opp benekter eller dreier vi på sannheten helt til den passer inn. «Litt som Askepots stesøster som strevde fælt for å få glass-skoen til å passe», skriver Anne Appelbaum. Når «oppegående» folk har helt ulik oppfatning om hva som er fakta i en sak, kan det få alvorlige konsekvenser for det demokratiske system. Tillit til politiske beslutningsprosesser kan bli svekket, for faktagrunnlaget som politikere handler og tenker ut fra, kan være basert på «fake news» og fordommer. De kan, som Adolf Hitler, få med seg et stort mindretall i et demokratisk valg,

Et fagområde der jeg mener «fake news» har rådet grunnen i mange ti-år, helt siden Yasser Arafat fikk Nobels fredspris i 1996, er i utenrikspolitikken. Uenigheten i Nobelkomiteen gjaldt blant annet det etnografiske begrepet «palestiner», som hadde/har vidtrekkende implikasjoner. Komiteens medlemmer var ikke samstemte. Et medlem dissenterte i synet på Arafat som fremste representant for «et palestinsk folk», som hadde mistet landet sitt. Yasser Arafat kom nemlig fra en kjent egyptisk familie i Kairo. Ulik komiteens øvrige medlemmer så Kåre Kristiansen på Arafat som en hensynsløs arabisk terrorist som hadde immigrert til det tidligere britiske mandatområdet i Palestina og snakket usant om det meste. Han fortjente ikke Nobelprisen, mente Kristiansen.