Hva bygger du din tro på?

Jeg må innrømme at jeg ikke alltid orker å følge med i debattene om tro og fornuft og ateisme, som ruller og går her på verdidebatt. Det blir fort veldig mange påstander, og det kan av og til virke som selvrefleksjonen drukner i ønsket om å få rett. Kanskje er jeg der selv også innimellom. Dette innlegget er uansett ment som en motvekt. Jeg tror at vi kommer lengre i diskusjonene om disse temaene dersom vi tar sjansen på å reflektere litt høyt om hvorfor vi selv tror eller ikke tror det vi gjør. Derfor tar jeg sjansen på å være ærlig om personlige forhold som er avgjørende for hvorfor min tro ser ut som den gjør. Og det gjør jeg med den overbevisning at det er når vi er mest personlige, at vi er mest allmenne. Mennesker er ikke alltid så forskjellige som vi tror.

Jeg er i perioder mye syk. Ikke farlig syk – bare veldig plagsomt syk. Å være syk er på mange måter en ensom ting som berører noe dypt eksistensielt. Min opplevelse av å være syk er min egen. Det er min smerte, det er jeg som ikke kan jobbe, det er jeg som ligger i senga med ørepropper og gardinene trukket for, det er jeg som føler meg som en elendig mamma. Når jeg har vondt er det lite plass til annet enn smerten. Dessuten er det ingen andre enn meg som kan kjenne den smerten som bor i min kropp. Selv om jeg vet at mange har det både verre og like ille, så endrer ikke det det faktum at jeg føler meg ensom i min egen sykdom.

Å være syk setter også grenser for hva jeg kan prestere. Og ofte lurer jeg på om det er det verste, dette å føle seg ubrukelig og mislykka. For mitt indre øye stiger karrierekvinner og cup-cakesmammaer til vers, mens jeg selv synker som en stein. Det er så mye fokus på lykkes, på suksess, på å komme seg opp og frem, at jeg lurer på hva som egentlig er igjen til oss som ikke har så mye å vise til. Når the american dream er blitt allemannseie, da har jeg ikke noe valg: Jeg må melde pass.