Humanisme og humanetikk

Det er ingen grunn til å legge skjul på at Humanetisk Forbund er en organisasjon jeg har store problemer å forholde meg sympatisk til. Nå har jeg heldigvis sluppet å vokse opp i et humanetisk hjem og er glad for det. Antakelig ville jeg vært like bitter og grinebitersk som jeg opplever enkelte sentrale representanter for HF å være på grunn av sine opplevelser og erfaringer med en oppvekst i en kristen familie. Det er få mennesker jeg i det offentlige rom opplever som mer selvhøytidelige og furtne enn akkurat humanetikere.

En som imidlertid har vokst opp i et hjem dominert av humanetikken er Nina Karin Monsen. I boken ”Inn i virkeligheten” skriver hun om hvordan hun ble berøvet muligheten for å bli kjent med Gud i barndommen og hvilke vanskeligheter det skapte for henne. Sjelden blir det trukket fram at det å bli fratatt muligheten for å utforske eller bli eksponert for en del av virkeligheten i barndommen, er også en form for overgrep.

Hennes erfaringer i HF var heller ikke gode. Som hun selv skriver: "I mine år som medlem i forbundet forsto jeg fort at humanetikere ikke var nevneverdig saklige. Noen var hyggelig og varme mennesker, jeg hadde gode venner der, med de snakket bittert om prester og kirken. Jeg fikk ingen nye ideer om viktige spørsmål av å være sammen med dem. Tvert imot, jeg traff en del fanatikere jeg fikk lite sans for. Møtet med en del av medlemmene i Humanetisk forbund i Oslo den gangen var et møte med selvgodhet, selvrettferdighet og dogmatisk vitenskapstro" (Nina Karin Monsen: Inn i virkeligheten, side 144). Det merkelige er at hennes erfaringer stemmer så forbausende godt overens med det inntrykket jeg har fått av humanetikere gjennom media. Kort formulert er min innvending mot humanetikere ganske enkelt at de ikke er humanister selv om de gir seg ut for å være det.