Høyre – et ytterpunkt i skolepolitikken

Det har vært stor grad av politisk enighet om de store linjene i norsk utdanningspolitikk. I den offentlige debatten kan det ofte høres ut som partiene vil mye av det samme for skolen. Men partienes nye programmer tegner opp noen overraskende tydelige skiller mellom høyre og venstre i politikken.

Både høyre- og venstresiden stemte for fagfornyelsen, som vil begrense antall læreplanmål i skolen. Høyre vil legge vekt på lesing, skriving og regning. Arbeiderpartiet vil ha en lese-, skrive- og regnegaranti.

Det er lett å få inntrykk av at uenighetene mest handler om flikking på enkeltsaker som skolemat, antallet tester, krav om fire i matte for å komme inn på lærerutdanning, og ja eller nei til lekser.

Jeg ble overrasket over Høyres program

Er det store forskjeller på høyre og venstre i skolepolitikken? Handler de i såfall om at høyresiden er mest for målbar læring og venstresiden mest opptatt av trygghet? Eller ligger det noe annet og dypere bak?

Jeg har lest programmene, på jakt etter ideologiske og overordnede forskjeller mellom høyre- og venstresiden i synet på skolen vår. Jeg ble overrasket over hvor tydelige skillelinjene faktisk er.

De handler ikke bare om synet på enkeltsaker – som privatskoler, karakterkrav for lærere og gratis SFO. Tvert imot er det uenighet om de store linjene i politikken – grunnleggende spørsmål som hva viktig kunnskap er, og hva som er god læring. Jeg ble også overrasket over hvor tydelig Høyres program utgjør et ytterpunkt blant partiene i skolepolitikken.

Det brede samfunnsmandatet

La oss først se på hva skolen egentlig skal lære barna. I skolens formålsparagraf – grunnloven til skolen – heter det at skolen skal «opne dører mot verda og framtida», «fremje demokrati, likestilling og vitskaplig tenkjemåte» og la elevene «utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong».

Blant annet. Skolen skal altså bidra til at elevene utvikler seg som mennesker, og skal bidra til et bedre samfunn.

Leser man programutkastene til de fleste partiene kan man formelig se programkomiteene nikke anerkjennende til dette brede samfunnsmandatet for skolen.

I KrFs program er det for eksempel et eget delkapittel med overskrift «En skole for hele mennesket». Hos Senterpartiet legges det vekt på å «få anerkjennelse og utløp for praktiske ferdigheter». Arbeiderpartiet vil ha en egen grunnleggende ferdighet i skolen knyttet til «kreativitet, innovasjon, problemløsning, kildekritikk og kritisk tenkning». Venstre vil ha mer tid til praktiske, estetiske og kreative fag.

Høyres tro på målbare indikatorer

Høyres programutkast er fritt for slike komplekse oppgaver for skolen. Programmet har ingen henvisninger til andre formål ved skolen enn et instrumentelt kunnskapsbegrep sentrert rundt lesing, skriving og regning.

Partiet viser gjennom programmet en sterk tro på at det går an å utvikle målbare indikatorer for det meste i skolen. Ord som dannelse, demokrati, utforskertrang eller kreativitet er ikke å finne.

Jeg tror ikke dette reflekterer et Høyre som ønsker at disse verdiene skal ut av skolen. Mange høyrefolk er opptatt av både dannelse og helhet. Høyre i praksis står heller ikke for en skolepolitikk som er like smal som programmet.

Akkurat som at Kunnskapsløftet, utformet under en Høyre-statsråd, ble implementert av en SV-statsråd – ble Fagfornyelsen, initiert under de rødgrønne, som nettopp skal gi et verdiløft for skolen, gjennomført under en Høyre-statsråd. Kanskje nettopp fordi skolepolitikken har vært relativt bredt forankret.

Velgerne får avgjøre

Retningen i Høyres program er likevel viktig. Den peker mot et smalere og mer instrumentelt skolesyn, i en tid der mye tyder på at vi trenger det motsatte. De siste årene har vi også sett et gradvis synligere skille der Høyre og i ganske stor grad Fremskrittspartiet står på den ene siden, og de øvrige partiene står på den andre.

I Stortinget har de rødgrønne og KrF gått sammen om merknader som beskriver skolen som preget av «detaljstyring, kontroll, ensretting av undervisning og et smalt kunnskapssyn». I disse partienes programmer er det for eksempel en rekke forslag knyttet til å redusere måling og testing i skolen, mens det til høyre foreslås flere nye målinger og tester i skolen.

Det er også et omforent ønske i sentrum-venstre om å gjøre noe med førsteklasse, hvor skolehverdagen har blitt for teoretisert og stillesittende.

Det er sterke krefter som drar i retning av mer måling, mer resultatjag og mindre helhet. Det er også lettere å formidle en skolepolitikk som gir målbar kompetanse og tydelige oppdrag. Velgerne får avgjøre om det likevel blir for enkelt.