Høylydte feminister eller ydmyke tjenere?

Å få alle til å kalle seg feminist er ikke mitt mål, men årsakene til at kvinner ikke vil snakke høyt om dette er alvorlige. For mange er feminisme forbundet med saker som kristne ikke er enig i, men etter mange samtaler og egne erfaringer tror jeg det ofte handler om at feminisme har blitt definert som et ytterpunkt som gjør det enklere å sette kvinner i bås og ufarliggjøre dem. Argumenter om kjønnsbalanse og like muligheter mister gyldighet og latterliggjøres fordi ”du er jo en sånn feminist uansett”. Og i det ligger det at feminisme er en ideologi som strider mot Guds tanke om at vi er skapt med ulike egenskaper, som mann og kvinne. Og at tjeneste er noe du ydmykt blir kalt til, ikke noe du krever slik som i ”verden”.

Kvinner som løfter stemmen sin som stemples som ”bråkete feminister som ikke er ydmyke nok til å stå i tjeneste”. Mens skråsikre menn med spisse albuer kan stige i gradene. For meg var det ikke så vanskelig å bruke ordet fordi mitt kall avhenger ikke av en fremtid som leder i kirken, men for kvinner som føler kallet til pastorskap og forkynnelse kan det å løfte temaet være å lukke døra for seg selv. I stedet må de gjøre det de kan for å bli en av gutta, så ydmykt som mulig.

For meg er feminisme å kjempe for like rettigheter og muligheter for alle, uavhengig av kjønn. Med Bibelen og Jesus som forbilde mener jeg det er noe alle kristne bør kunne si seg enige i. Jesus var i sin kontekst radikal i måten han behandlet kvinner og ga dem tillit, også som ledere. Jeg finner også mange feminister blant de første kristne i Bibelen.