«Heldigvis står ikke langfredag alene»

Etter å ha gått bibelskole i England, dro jeg som nittenåring på backpacking i Israel og Palestina. Første stopp var Jerusalem. Vi gikk på bymuren i strålende solskinn, prutet på t-skjorter i travle basargater og spiste is på Ben Yehuda-gaten. Så kom fredag 1.april. Da vi våknet, hadde det vært væromslag. Tunge skyer lå over byen, og et lett yr gjorde gatene våte. Det var som om det hvilte et taust mørke over byen, et mørke som minnet oss om at det faktisk var langfredag.

Sammen med en amerikansk venninne besøkte jeg en jødisk-messiansk menighet. Den lå i Gamlebyen, like innenfor Jaffa-porten. På gudstjenesten fikk vi høre lidelsesfortellingen. Musikken var neddempet, og stemningen preget av alvor. Etter gudstjenesten gikk vi ut, og i stillhet vandret vi gjennom gatene i Gamlebyen. Det var da det slo meg: Det var her det skjedde. Det var på disse steinene Jesus gikk. Det var her han bar korset. Det var ved disse murene han døde og ble gravlagt. Det var som om alt rundt meg var med på å forankre påskens drama i tiden, nå også i min tid og i mitt liv.

Langfredag 1994 endret min tilnærming til påskefortellingen. Kanskje hadde en slik endring inntruffet etter hvert uansett, for påskens bibeltekster inviterer til innlevelse. Det er som om påskedramaets intensitet byr oss komme nærmere, slik at vi kan lukte, føle, lytte og sanse det som skjer.