Hei menneskehet!

Jeg heter Mahir og er en 18 måneder gammel baby. Ikke bekymre deg for min lille alder og heller ikke tenk på hvordan jeg har skrevet dette brevet. Jeg har ikke en gang fylt atten år, men jeg har opplevd hva 50-60 år gamle mennesker ikke har. Derfor er ikke jeg som andre babyer. Jeg kan både skrive og lese.

Jeg ble nemlig satt i fengsel da jeg var i magen til moren min. Jeg var en venn til min mor i rettssaler, i fengselshjørner og i politiets varetekt. Ikke nok med det fikk jeg ikke bo i mitt eget hus. Jeg har alltid vært på rømmen slik at politiet ikke skulle få tak i foreldrene mine. Viktigst av alt fikk jeg ikke sove i min egen vugge i en måned engang, jeg fikk heller ikke bruke rommet som var tilberedt og dekorert for meg. Jeg var 3 måneder gammel da jeg satt på fanget til faren min og møtte menneskesmuglere midt på natten. Vi kriget oss gjennom 2 timers flueangrep og gjørmete vann i skogen. Deretter krysset vi elven Meriç med en båt, i tankene våre hadde vi de 3 babyene som hadde druknet i denne elven noen dager tidligere.

Jeg har ikke lært ord som kan beskrive den 10 minutter lange reisen, uansett ifølge pappa, finns det ikke ord som kan beskrive den situasjonen vi opplevde. Vi krysset elven og tilbrakte resten av natten i skogen. Alt av klær mamma og pappa hadde på seg fikk jeg på meg slik at jeg ikke skulle bli kald. Hele natten satt både mamma og pappa ved min side. Deretter bodde jeg i et fengsel i Hellas i 5 dager. Det var ikke tilgang til lys der, toalettene var uten såpe og det var luftløst. Etter FNs leir dro vi videre til Athen. I Athen ble jeg syk og dette gjorde foreldrene mine veldig bekymret. Det var ikke noe sykehus i nærheten, og derfor fikk de ikke tatt meg med til en lege. At de var veldig bekymret gjorde meg utrolig trist. Etter stor innsats klarte mamma og pappa å få meg til Norge.