Hartmut Rosa fortjener å bli møtt med teologisk ydmykhet

Nå vet Dokka at det er lett å bli betraktet som hoverende, og hennes siste bok «Litt kristen» er delvis avfeid som klam teologisk arroganse i den sekulære pressen. Det finner jeg lite «fair». Og når en sosiolog – med sjeldsynt sans for religiøse aspekter – trekker kirken inn som en mulig og velkommen formidler av det Rosa kaller «resonans», burde han heller møtes med hurrarop, slik jeg ser det.

Hele Rosas kulturelle nytenkning mister en viktig støttespiller om kirken ikke på denne bakgrunn ser muligheter for å bidra avgjørende i kampen for «det gode samfunn» i dag. Dette samfunnet er for Rosa noe mye mer enn våre vitenskapelig gjennomanalyserte omgivelser. Vel er den sosiologiske kunnskapen «like fallen som alt annet», slik Dokka skriver. Men det Rosa hevder – faktisk helt uten et arrogant kunnskapsbegrep – kan ikke beskrives som skuffende fordi teologien har vært inne på noe av det samme tankegodset. Dette kan formidles med bare «et snev av teologisk innsikt», ifølge teologen Dokka.

La meg heller påstå, uten forhåpentlig å svikte mitt eget fagfelt, at jeg sjelden eller aldri har opplevd en moderne kirkelig utfordring bedre beskrevet enn hos Rosa. Han påstår ikke selv å være teolog, men er inspirerende i sin beskrivelse av hva kirken kan gi av ekte resonans når vi som kirkefolk kalles ut av sløvheten og oppgittheten gjennom et møte som virkelig berører oss.