Håp og kjærlighet. Derfor rakk jeg opp hånden.
HÅND: Det er selvfølgelig ikke mulig å drive god teologi ved håndsopprekning, men kanskje kan det være en samtalestarter. Jeg rakk opp hånden som et «ja» da kandidatene til ny biskop i Oslo ble spurt om vi ønsker at alle skal bli kristne. Hva mente jeg da?
KRISTEN: – Det er ikke et medlemskap i en forening for folk med samme interesser, som stemmer på det samme partiet, har sans for samme type estetikk eller hva det skulle være, skriver Ingeborg Blindheim Sommer.
Vårt Land
Gjennom i mine 23 år som prest i Den norske kirke har jeg hatt utallige samtaler knyttet til dette spørsmålet. Veldig mange – jeg vil si et stort flertall – forteller at de synes det er vanskelig å tenke på seg selv som kristne. De tror på noe, men kaller seg ikke for kristne, ofte fordi kategorien kommer med en hel pakke som er for vanskelig å bære.
Det «å være kristen» gir en assosiasjon til å leve livet på en veldig bestemt og avgrenset måte og til å ha en del meninger som de faktisk ikke har. Og dette er ikke noe de har kommet på av seg selv. Dette er formidlet fra kirken på ulike måter opp gjennom historien.
Kirke og tro
