Gunnar Stålsett

Tidligere biskop

«Å eksistere er å ha en vektskål inne i seg der man kan veie godt og ondt. Eksistens er samvittighet.» Det er den franske tenkeren og poeten Victor Hugo som på denne måten vektlegger det personlige ansvar. Fortsettelsen passer ved dette årsskiftet: «Å eksistere er å se på framtiden over den høye muren. Å eksistere er å vite hva man er verdt, hva man evner og plikter.»

Tampen av et turbulent år

Årsskifter kan være krevende. Men også gi ny kraft. Mange møter høye murer i egne private liv, mellom familier eller mellom grupper i samfunnet. Noen slites mellom frykt og frihet. Gamle murer fortsetter å skape skiller, hvis vi ikke søker nye veier. De som opplever dyp sorg, har nok med en dag om gangen. Får vi oppleve at vår sorg er kjærlighetens andre ansikt, åpnes det for oss en framtid med håp.

På tampen av et turbulent år prøver jeg å se framtiden over den høye muren som definerer mange menneskers liv. Sammen har vi med oss inn i et nytt år noen tunge saker som har utfordret oss lenge, blant dem klima, migrasjon og fattigdom. På det personlige plan, en følelse av eksistensiell meningsløshet. Med det nye året vekkes lengselen i oss igjen. Håpet om en ny begynnelse. Skriften kaller denne begynnelsen et nådens år.

Idealer å leve for

Lengselen etter et nådens år er ikke utdatert eller avleggs. Den er vår felles arv, men forskjellig.

Her i vårt eget land, et av verdens rikeste, synes jeg å merke en sterkere indre lengsel etter idealer å leve for. For noen er det spørsmålet om selve meningen med livet, som skaper uro i sinnet.

Verdens fattige vet hva de lever for; familie, barn, fellesskapet og landet. Men vil de få mer å leve av i tiden som kommer? Vil FNs bærekraftmål om å utrydde fattigdommen noen gang bli nådd? Vil muren mellom fattige og rike en gang falle?

Himmelropende urett

Sammenhengen mellom rettferdighet og nåde har for mange i løpet av de siste månedene, fått et eritreisk navn og et vakkert ansikt, Lula Tekle. Mange har gjennom hennes fortelling fått øynene opp for en himmelropende urett. Hun er en av et relativt lite, men ukjent antall, papirløse, statsløse, og ureturnerbare her i landet. Det ingenmannsland som disse lever i, er preget av rettsløshet der de er omgitt av en usynlig mur, uten framtid og håp.

I den statsautoriserte retorikken omtales de, etter min mening overflatisk og kynisk, som «returnektere», eller «returuvillige». Denne talemåten fornekter den erfarte lidelsen på kropp og sinn.

Jeg går ut fra at de fleste ureturnerbare gjerne ville reist hjem til familie og venner, til en kultur de kjenner, et språk de behersker, og et trosfellesskap med mening for dem - om de bare turte. Men de blir, og livet deres er på vent. Mange av disse kan ikke reise hjem, av frykt for fengsel, tortur og annen vold. Retten til liv er også deres menneskerett.

Les også: Stålsetts forsvarstale i tingretten

Framtid bortenfor stengslene

For mange av oss andre kan det påtrengende spørsmålet bli: Hva slags samfunn vil vi være? Et samfunn som mistenkeliggjør og fornedrer mennesker som flykter fra ufrihet og frykt? Et land som velger å undergrave eller oppheve gode, barmhjertige og rettferdige ordninger – i frykt for at noen skulle misbruke dem?

Engasjementet som er kommet til uttrykk rundt rettssaken i Oslo Tinghus før jul, gir håp om farbare veier inn i det nye året. Kanskje kan mennesker i limbo, i fluktens tomrom, likevel skimte en framtid bortenfor stengslene?

Mange av oss ser arbeidsforbudet for dem som ikke kan eller våger reise tilbake til sine hjemland, ikke bare som uhensiktsmessig og ubarmhjertig. Vi ser det også som grunnlovsstridig: Utlendingsloven er i konflikt med grunnfjellet for samfunnet vårt, nemlig vår kristne og humanistiske arv. Derfor er loven i ferd med å miste legitimitet.

Folkelig og kirkelig engasjement

De siste måneder har vi sett at det er blitt mulig på Stortinget og i Tinghuset å argumentere for at humanitet og rettferdighet hører sammen. De høster verken øredøvende applaus eller taus likegyldighet, de partiledere som konkurrerer om å være mest hardtslående.

Jeg velger å tro at det ikke er et blaff, når vi nå opplever et bredt folkelig og kirkelig engasjement for de som faktisk er ureturnerbare. Og jeg håper at de mange politikerne som deler dette engasjementet – de finnes i de fleste av partiene på Stortinget – i det nye året vinner fram i uenigheten med sine restriktive partifeller.

Lovverket må alltid prøves ut mot virkeligheten. Med nye erfaringer følger ny innsikt. Det er ingen svakhet i et demokratisk samfunn at lover endres. Tvert imot – det er i demokratiet vårt felles moralske kompass kan vise vei.

Loven må forandres

Noe nytt må og kan skje. I Granavolderklæringen bekrefter også regjeringen at det faktisk finnes ureturnerbare, all den stigmatiserende retorikken til tross. Justisministeren sier selv at det må finnes en god og rettferdig løsning for disse. Et amnesti er bebudet. Det viser at barmhjertighet er en politisk mulighet. Et amnesti undergraver ikke loven. Det tydeliggjør at dømmekraft, sunn fornuft og empati må høre sammen. Men amnesti er ingen langsiktig løsning. Loven som skaper behovet for amnesti, må forandres.

Utfordringen går derfor til partiene på Stortinget om å gjeninnføre muligheten for at lengeværende ureturnerbare kan jobbe, betale skatt og ha adgang til undervisning og helsetjenester inntil de internasjonalt verifiserbart, etter folkeretten, kan vende hjem i trygghet og frihet.

Nåde er en rettsstat verdig.

Vi er en mange som feirer et nytt år med forventning om at våre politiske ledere skal gi oss en løsning som er rettsstaten verdig. For vi vet at vi er på trygg felles grunn når vi slår fast at Grunnlovens verdier videreføres i et kristent og humanistisk menneskesyn, og at dette reflekteres i rettsstat, demokrati og menneskerettigheter, slik paragraf 2 slår fast. Ved inngangen til et nytt år vokser forståelsen av at nåde er en rettsstat verdig. Må 2020 bli et nådens år

Victor Hugos utfordrende ord, om at eksistens er samvittighet, fastholder sammenhengen mellom det dypt personlige og det dagsaktuelt politiske. Vektskålen, som er bildet på retten, har vi også inne i oss. Rettens vokter, Justitia, skal være blind, men hun kan ikke være døv.

LES MER:

Regjeringa enige om løsning for papirløse – Lula får trolig bli

Gaver strømmer inn til Stålsett og Lula: Over 300 000 samlet inn. Men Stålsett vil betale boten selv

Jussprofessor om Stålsett og Viste: Dommer kan føre til at rettsstaten undergraves