Gudsbilde

Gudsbilde

I senere tid har flere leserbrev i Vårt Land hatt gudsbildet som tema. Hvilke konsekvenser har den historiske sammenhengen mellom jødenes, muslimenes og de kristnes Gud? Er det samme Gud? Hva betyr det for vår holdning til misjon, og hvordan skal vi tenke om hverandre? Noen av leserbrevene har gitt gode svar, og jeg skal ikke ta opp hele bredden av problemstillinger. Jeg vil heller problematisere forsøkene på å gi allmenngyldige svar på disse spørsmålene. Det kan noen ganger virke som om man prøver å gi svar som vil være gyldige både for muslimer, kristne og for så vidt ateister samtidig. Religionsvitenskapen kunne sikkert gi slike svar. Men det ville ikke være svar på spørsmålet om sannhet. Svarene ville ikke forholde seg til Guds usynlige virkelighet, men til menneskers religiøse oppfatninger, følelser og trosuttrykk. Når vi derimot spør etter hva som faktisk er sant, må vi gi svar fra et definert ståsted. Da kan jeg bare svare som kristen. Så får jøden og muslimen høre mitt svar som ett av svarene fra kristent hold. Det tror jeg de kan forholde seg til.

Den kristne tro har et ganske profilert gudsbilde, beskrevet i den klassiske treenighetslæren. Jesus kalte Gud for ”Pappa”, og dette fortrolige forholdet til Gud har kirken arvet. Jeg ville tro at vi bare unntaksvis finner tilnærmet samme opplevelsen av forholdet til Gud blant mennesker i andre religioner. Ofte stanser man her, og konkluderer med at kristendommen er noe for seg selv. Men faktisk er jo den opplevde virkeligheten blant kristne langt mer sammensatt. Et sunt kristenliv vil ha en modning gjennom ulike livsfaser. Mange vil oppleve tvil og motbakker i troslivet. Den kjærlige og tilgivende Gud vil ikke alltid være en selvfølge. Gud kan også innen kristen ramme framstå som den hellige og strenge dommer. Erkjennelsen av å være Guds barn ved troen på Jesus kan oppleves som endepunktet i en hard strid, som en ny fødsel. Og det er det sunne kristenlivet.