Glimt fra den sosialetiske vekkelsen

DA JEG LESTE fortellingen i VL 20.01.18 om «den store politiske vekkelsen» i norsk kirkeliv omkring 1968, begynte minnene å strømme på. Jeg var stipendiat – og senere lærer – på Menighetsfakultetet på den tiden, og merket de sosialetiske bølgeskvulpene som slo inn over kirkelandskapet.

Mens etikk-tradisjonen ved fakultetet i min studietid ved overgangen fra 50- til 60-årene i stor grad kretset rundt individets etiske horisont, skiftet dagsorden utover på 1960-tallet til sosialetiske problemstillinger. Da jeg kom til Tyskland i 1962 for å studere kirkens holdning til den nasjonalsosialistiske ideologi og politikk, gikk det for alvor opp for meg hvor viktig det ville være å tenke gjennom kirkens rolle i samfunnsdebatten på ny. Her hjemme fikk Tor Aukrusts inspirerende to-binds sosialetikk «Mennesket i samfunnet» (1965-66) avgjørende betydning for mange av oss. I tillegg mottok vi sterke impulser fra den økumeniske bevegelse, som fra midten av 60-tallet rettet oppmerksomheten mot ulike varianter av rik/fattig-problemet, spesielt knyttet til utfordringene fra den tredje verden. Søkelyset ble rettet mot urettferdigheten i verden, som viste seg i kløften mellom i-land og u-land, i synet på krig og fred og i diskusjonen om kirke, etikk og politikk. Slike sosialetiske temaer dominerte Kirkenes Verdensråds generalforsamling i Uppsala i 1968, hvor jeg var med i den norske delegasjonen. Møtet bidro til å utvide mitt sosialetiske engasjement, men etterlot også en rekke teologiske spørsmålstegn.

Da de ny-marxistiske ideologiske og politiske vindene blåste over Europa i siste del av 1960-årene, og spesielt våren 1968, merket vi det naturlig nok også i MF-miljøet. Flere studenter enn før målbar nå etter hvert venstreradikale politiske synspunkter i tråd med det som var på moten i samfunnsdebatten. Blant lærerne på fakultetet var det ikke minst professor John Nome som fanget opp og analyserte den nye ideologiske strømningen som brøt på i disse årene. Han var både etiker og kulturfilosof, og observerte og kommenterte trender i samfunnsdebatten. Våren 1968 holdt han en dobbeltforelesing om «Studentopprørsbevegelsen og dens idégrunnlag» for et fullsatt auditorium. Han pekte på at det i denne sosialetiske og politiske flodbølgen ikke bare handlet om å bekjempe autoritære former for undervisning for studenter. Det dreide seg også om krav om omfattende sosiale og politiske endringer i samfunnet etter inspirasjon fra Karl Marx. Nome illustrerte dette ved å vise til en representant for studentmakten i Roma som i en demonstrasjon mot ledelsen ved ett av universitetene i byen formulerte parolen slik: «Marx er profeten, Marcuse hans tolk og Mao hans sverd.» Herbert Marcuse – en tysk filosof som hadde flyktet fra Hitler til California – utformet marxismen som kritisk teori og fyrte opp under studentrevolusjonen. Selv om Marcuse neppe ville ha sluttet seg til det tredje trinnet i parolen fra studentopprøret i Roma, pekte Nome like fullt på at mange av de marxistisk inspirerte aktivistene ønsket å gå hele veien fra California til Kina. Nome var enig i at det trengtes endringer i universitets- og høyskolesystemet, men han advarte mot «å importere en bestemt sosial teori fra mangemillionærenes California, med negativt fortegn».