Galapagos-finkene lever videre i lærebøkene
De fleste av oss har vel sittet andektige i biologitimene og hørt på historien om da den unge Charles Darwin ankom Galapagos-øyene ombord på HMS Beagle. Der oppdaget han at finkene på de ulike øyene hadde ulik fasong på nebbet alt etter hvilken matressurs som var lettest tilgjengelig på hver øy. Lange og tynne nebb på øyer med rikelig tilgang på larver, korte og kraftige nebb der føden hovedsaklig var frø og nøtter.
Og Charles Darwin fikk sin store aha-opplevelse: De ulike variantene av finkenebb måtte skyldes en gradvis tilpassing til finkenes ulike biotoper over millioner av år. Dermed var teorien om artenes utvikling født, og skaperen overflødiggjort som årsak til livets mangfoldighet.
Jeg er naturfag-lærer i ungdomsskolen, og sitter nå med læreboka for 8. trinn oppslått foran meg. Verket heter forøvrig Tellus 8, og er utgitt av Aschehoug forlag. Der blir klassikeren om Galapagos-finkene behørig gjenfortalt med illustrasjoner og det hele over 2 sider. Finkehistorien brukes her som et utmerket eksempel for å forklare prinsippet med naturlig utvalg som drivkraften bak evolusjon.
Problemet for meg som lærer er imidlertid at jeg vet at historien om galapagos-finkene nå er tilbakevist av vitenskapen som en total feilslutning. Forsking på Galapagos-finkene de siste årene viser at variasjonene i fasongen på nebb varierer fra år til år på hver enkelt øy alt etter hvilke matressurser det fins mest av. Genomet for alle nebbtyper finnes på alle øyer, og variasjonene er rett og slett sesongbestemt. Dette har ingen ting med evolusjon å gjøre, forandringene av finkenes nebb har slett ikke skjedd gradvis over millioner av år!
Bestill abonnement her
KJØP
