Frelsen, hvor kommer den fra?

At mennesket ønsker frelse fra sine vanskeligheter og tilkortkommenhet er forståelig, slik som en hvilken som helst skapning behøver tilfredstillelse for tørst, sult og savn av en make, behøver i tillegg mennesket en personlig unik og verdifull identitet for å oppleve seg selv som levende og vital.
En plante må ha vann, mineraler og lys for utvikle seg, selve utviklingsprosessen er det som er å leve, det samme med et dyr, det har behov for de fysiske nødvendigheter for å bevege seg og føre arten videre, dyrets egen fysiske kropp er ikke dyrets liv, men det er materiens uttrykksform som vil og må gjennom generasjonene overføres for at dyret (vesenets uttrykksform) skal kunne leve det livet det har.

Slik også med mennesket, det lengter etter utvikling, bli noe mer, se større horisonter og stadig innta nytt “land”, dvs komme seg ut av fortiden (den nåværende utilfredse tilstand) og inn i framtiden, den vi ikke vet noe om før den er her. Vi ønsker å dra framtiden ned uten at den blir kjedelig fortid. Vår kropp fungerer utmerket, som et hvilket som helst animalsk dyr huser den en spesifikk uttrykksform, den vi kjenner som den menneskelige måten å uttrykke liv på, liv er energioverføring og vi -homo sapiensene- uttrykker dette livet på vår måte.

Mennesket har mange hjelpemidler som fungerer utmerket og letter kroppens arbeid og fritar oss -som bor i kroppene- fra mye strev når det gjelder å få tak i vann, mat og andre "livs"nødvendigheter, ja vi har endog oppfinnelser som fritar oss fra seksuell aktivitet, vi kan produsere nye kropper uten selv å være til stede i senga.
Vi strever etter frelse ut og opp fra vår nåværende eksistens -den råtner mellom beina på oss, opprør mot myndigheter, fall i økonomier, kaos i klodens klima, raskt minkende naturressurser, religioner som splitter og skaper stadig større skiller og terror-, men utviklingen finnes ikke på utsiden av oss, hverken i illusjonen om en himmelsvevende frelser eller fantasien om at våre kreative påfunn vil redde oss.