Fortsatt adgang til saklig forskjellsbehandling av sjelesorgvaktmestere

Fredag 24. april passerte Odelstingsproposisjon nr. 79 Kongen i statsråd. Departementet holder tunga rimelig rett i munnen i sin balanse mellom trosfrihet og vern mot diskriminering. Spørsmålene som adresseres i denne proposisjonen fremstilles ofte som om de gjelder trossamfunns adgang til å diskriminere. Det gjør det ikke. Det er godt å se at Kirkerådets gode presisering til terminologi er fulgt (så vidt jeg kan se). Diskriminering er usaklig forskjellsbehandling, men saklig forskjellsbehandling ikke er diskriminering.

Videre legger jeg merke til at innspillene fra en del kristne organisasjoner om hvilke stillinger det bør kunne stilles krav om samlivsform til, har fått et visst gehør. "En vaktmester på en internatskole vil for eksempel kunne være omfattet dersom vedkommende også har en funksjon som sjelesørger for beboerne.” Et viktig poeng, selv om sjelesorgvaktmester unektelig høres litt morsomt ut... ;-)

På Barne og ungdomstinget til LNU sist helg var det merkbart at det tradisjonelle skillet i kristen etikk mellom legning og praksis ikke automatisk godtas som premiss i diskusjonen lenger. Det er også reflektert i denne proposisjonen: ”Likeledes er det grunn til å tro at svært mange i samfunnet har vanskelig for å se det rasjonelle i å skille seksuell legning/orientering/identitet og seksuell praksis/samlivsform, samt at både samlivsform og eventuelle preferanser jo for mange endrer seg gjennom livet.”