For når jeg er svak, da er jeg svak
Jeg kan kjenne igjen kreftene når ungdommene utfordrer meg så mye at jeg har lyst til å krangle med dem. Jeg vet at de er glade i meg selv om de ikke viser det. Og jeg vet når jeg er så sliten at jeg ikke gidder å late som om jeg prøver å forstå dem.
HJEM: Ja, det er pinlig når jeg velter meg i selvmedlidenhet og sutrer over at ingen av dem er interessert i mitt indre liv, eller bryr seg om det som jeg bryr meg om der hjemme: Å holde huset i orden, skriver Eskil Skjeldal.
Anna Syla / Unsplash
Det er ikke måte på hvor verbalt sterk jeg blir når jeg kommer hjem fra jobben på ettermiddagen og snubler over 22 par sko som ligger i en haug på innsiden av døren, for deretter å falle for fristelsen til å sjekke: Jeg strener bort til kjøkkenbordet, registrerer at også i dag ligger det nok smuler på bordet til å lappe sammen i alle fall én hel brødskive.
– Utrolig, sier jeg halvhøyt til meg selv, – at de ikke ser det selv?
Bare ti sekunder tidligere, rett før jeg gikk inn ytterdøren, sverget jeg på at i dag gjør jeg det bare ikke, ikke sjekk smulene! Og om du sjekker, ikke nevn dem, jeg mener: hvorfor gidde?
