For i vår Herres lommer er det plass

Mandag kveld satt jeg og skalv av bevegelse i Kulturkirken Jakob. Det var Konsert for en Åpen kirke. Moddi, Tord Gudstavsson, Marthe Valle tok oss med inn et musikalsk univers av lengsel etter en kirke som tar imot oss, fordi Gud tar imot oss. En kirke som står opp mot urett, og for den som er svake. Musikken åpnet både kirken og hjertet. Bjarte Hjelmeland sang om Vårherres klinkekuler så vi kjente det i sjela: Ja, i vårherres lommer er det plass. Og Solveig Slettahjell! Men henne kommer jeg tilbake til.

Konserten tok meg brått inn fra kirkelig valgkamp og alle frustrasjoner og debatter og motsetninger. Kirkerommet tok imot meg, musikken tok imot meg, og så skjedde det som alltid skjer i kirkerommet. Under det høye kirketaket ble jeg omsluttet av roen og uroen i Guds nærvær. Roen i vissheten om at ett sted i verden er jeg tatt imot som den jeg er. Uroen i at Gud utfordrer meg til handling. I eget liv og i verden. Og uroen i dette: ikke alle opplever det, at kirken tar imot dem som den de er.

Det bryter på dypt vann når man kjenner et sted innerst inne at trappen opp til kirkedøren er for høy og bratt. Når du ikke orker å våge deg inn, fordi du vet at blir du avvist der, da er du avvist over alt. Hvis man kjenner at Gud har snudd ryggen til, hvem vil da ta imot meg. Kirken bærer hele fortellingen om livene våre og en Gud som lot seg ydmyke ved sin nedrige død. For å frelse oss. Innerst i smerten, til bunns i dødskreftene måtte Jesus for at oppstandelsen kunne skje.