Folkerett og «politiske meningsytringer»
Folkerett dannes på to måter. Den ene måten er traktater som får nok ratifikasjoner. Den andre måten er internasjonal sedvanerett, som dannes basert på konsistent statspraksis og såkalt opinio juris, som er en erklæring fra et kompetent organ om at en norm faktisk er klar nok og med oppslutning nok til å utgjøre folkerett
To innlegg i Dagen 13. og 14. april (Per Antonsen og Reidar Holtet) imøtegår min kronikk i Dagen 31. mars. Det sentrale er at jeg angivelig mener at «politiske meningsytringer» utgjør folkerett. Dette verken mener eller skriver jeg.
Tvert imot er jeg svært tydelig på at folkerett oppstår på to måter, som gjort mer rede for i en større kronikk i Dagen 21. august 2020. For det første: Traktater, etter at de er ratifisert av staters parlamenter. Palestinamandatet ble ikke ratifisert av staters parlamenter, men ble praktisert i folkeforbundsperioden tilsvarende som om det var en traktat.
For det andre: Internasjonal sedvanerett, som krever at to krav er oppfylt: konsistent statspraksis og opinio juris. Konsistent statspraksis er basert på en vurdering av tydeligheten i staters praksis og om det finnes et tilstrekkelig antall «persistent objectors» til den enigheten som er blant andre stater til at statspraksis ikke er konsistent. Opinio juris er i tilfelle Israel/Palestina antatt å være oppfylt gjennom Den internasjonale domstolens rådgivende uttalelse fra 2004 om separasjonsbarrieren (omtalt som mur).
Bestill abonnement her
KJØP
