Fokuser på ondskapen, ikke djevelen

I kommentaren «På tide å forsake Djevelen» (VL 8. august) peker Erik Andreassen overbevisende på at det er nødvendig å sette ord på, og bekjempe ondskapen som en makt i verden og våre liv. Eksemplene er mange, fra mord i konsentrasjonsleirer, ødeleggelsen av World Trade Senter, masseskytinger. De får Andreassen til å lure på om frikirkelige gudstjenester burde begynne å forsake Djevelen, noe de aldri har gjort.

Ut fra praksis i Den norske kirke er jeg usikker på om det er en god ide. Der brukes kombinasjonen «La oss bekjenne forsakelsen og troen» i to gudstjenesteformer, ved dåp og ved konfirmasjon. Dette er de gudstjenestene som er de mest folkekirkelige, dvs. de er knyttet til livsriter som har stor oppslutning, med mange som har lite erfaring fra gudstjenester. Da virker det svært fremmedgjørende å bli bedt om å si «Jeg forsaker djevelen og alt hans vesen og alle hans gjerninger». (Dette drøfter jeg mer utførlig i en artikkel i en samling om hva det er å være folkekirke, som kommer som temanummer i Nytt Norsk Kirkeblad).

Det mest problematiske er at når dette fremmede og arkaiske innleder trosbekjennelsen, så smitter det over på det som følger: «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige» osv. Begge deler kommer fra et verdensbilde som er fremmed for oss. At svært mange oppfatter det slik, ble illustrert i Bjørn Eidsvåg forestilling Etterlyst: Jesus. Der ble trosbekjennelsen sagt fram, med Eidsvågs kommentarer om hva han ikke kunne tro på. Jeg tror Eidsvåg har en god intuisjon på den opplevelsen folk flest har av kristen tro. Trosbekjennelsens utsagn blir oppfattet som krav om en bekjennelse til et verdensbilde utgått på dato.