Armin Braimi

1. nestformann, Oslo FpU

Med juni følger den viktige Pride-måneden. Den årlige Pride-feiringen belyser frihetskampen og øker bevisstheten om LHBTQI+-bevegelsen. I år har Pride-feiringen dessverre vært redusert grunnet korona-pandemien, tross det må vi likevel diskutere problemstillinger som er aktuelle for anledningen samtidig som vi minnes fortiden.

Tøff fortid

LHBTQI+-bevegelsens kamp for frihet har absolutt ikke vært lett. En av de mest kjente historiske hendelsene i Vesten som illustrerer nettopp dette er Stonewall-opprøret i 1969, et opprør mot politiundertrykkelse ledet av medlemmer fra homomiljøet i New York. Hendelsen utspilte seg i en tid i USA hvor det å være homofil var forbudt, og sex mellom to menn kunne straffes. Også i Norge var seksuelle handlinger mellom menn på den tiden straffbart. Både i USA, Norge og flere steder i vesten ble disse lovene etter hvert fjernet, en seier som var langt ifra selve målet.

I 1990 ble homofili fjernet fra Verdens helseorganisjons liste over sykdommer. Det er vanskelig for meg å forstå hvordan en seksuell orientering kan defineres som en sykdom, men i deler av Europa har det altså tidligere vært vanlig praksis for staten å «tvangsmedisinere» homofile med den forskrudde oppfatning om at homofile lider av en sykdom.

Tross stadig mer frihet, stod LHBTQI+-bevegelsen langt fra likestilt med heterofile i henhold til ekteskap. Dette ble en kamp vi de siste 12 årene har sett få vind i seilet flere steder i Europa, også i Norge. Friheten om å likestilles juridisk når det gjelder ekteskap ble også en delvis realitet.

LES OGSÅ: Raja med klar tale til Frp-profil: Flerkoneri kan ikke legaliseres

Staten undertrykker

Er det en fellesnevner når det gjelder undertrykkelse og diskriminering mot LHBTQI+-bevegelsen gjennom historien, så har det vært staten. Myndigheter som har ført en agenda i samarbeid med religiøse bevegelser i målet om å innblande seg i samfunnets normer og verdier, produserte en politikk som diskriminerte, undertrykte, og frarøvet friheten fra LHBTQI+-personer.

Når staten har dypt fotfeste i normer helt ned til individuelt nivå, blir vi sårbare for undertrykkelse. Gjennom lover ble det nemlig gitt utrykk for at det er lite rom for det mangfoldet av seksuelle orienteringer som virkelig eksisterer.

Ekteskapsloven er loven som definerer konkret hva et ekteskap er. Den samme loven har holdt homofile ifra å likestilles med heterofile når det gjelder det å kunne gifte seg. Selv om loven ikke lenger diskriminerer to av samme kjønn, så har det blitt et unødvendig instrument som favoriserer enkelte samlivsformer.

Likestill alle

LHBTQI+-bevegelsen er selve beviset på hvor dårlig en lov som konkretiserer ekteskap og gir særfordeler til enkelte samlivsformer, kan være. En statlig lov burde derfor ikke kunne diskriminere noen for hvem eller hvor mange en vil gifte seg med. Derfor burde vi fjerne ekteskapsloven i sin helhet, og med det både likestille alle seksuelle legninger og samlivsformer mellom myndige personer.

Vi skylder tross alt dette mangfoldet av orienteringer friheten til å være seg selv uten noe juridisk stempel.

LES MER:

Nikolai Astrup: Hvorfor må man servere vafler for å flagge med Pride-flagget?

Radikal identitetsteori i toleransens navn

FRI-leder Ingvild Endestad: «Det er helt riktig at regnbueflagget er politisk»