Bjørn Magnus Berge

Sekretær til Ministerkomiteen i Europarådet

I januar i år er det femti år siden den blodige borgerkrigen i Nigeria ble avsluttet. I løpet av tre grufulle år skal over en million mennesker dø som følge av krigshandlingene, men også av hungersnød, da sult blir aktivt brukt som et våpen i krigføringen. 12–14 millioner desperate mennesker skal over en lengre periode bli fullstendig innesperret og isolert i Biafra-regionen, den sør-østlige delen av Afrikas mest folkerike stat. For militærregjeringen i Lagos er det et indre anliggende som verdenssamfunnet vennligst har å holde behørig avstand til.

Første hungersnød i norske stuer

De grufulle reportasjene med utsultede Biafra-barn med store mager og bein så tynne som fyrstikker skal imidlertid vekke et ubehag og bli en marerittlignende opplevelse for tusener på tusener av nordmenn, og samtidig tenne et voldsomt ønske om å hjelpe. Forfatteren Jan Kjærstad beskriver det i en av sine bøker slik: «Biafra var intet mindre enn den første hungersnøden som kom seilende inn i de norske stuene via TV-skjermen, med den følge at Biafra var selve inngrepet på verdens elendighet. Og husk: Dette var før slike katastrofer ble omgjort til lett familieunderholdning, til Live-Aid-konserter og den slags. Opplevelsen av Biafra-tragedien lignet den første store skrekkfilmen i ens liv, da man faktisk satt der og kjente seg litt frynset i nervene.»

LES OGSÅ: Mellom 500.000 og to millioner mennesker døde av sult i de to eg et halvt årene borgerkrigen varte

«Biafra-ekspress» fra Oslo til Bergen

Krigens grusomme følger for sivilbefolkningen skal røre det norske folk på en helt spesiell måte. Erik Byes fjernsynsreportasjer og Elias Berges innstendige appeller om å hjelpe gjør et voldsomt inntrykk. Fra sommeren 1968 til januar 1970 blir det igangsatt innsamlingsaksjoner til Biafra landet rundt, både spontane og mer planlagte. Barn og ungdom selger kaker, arrangerer utstillinger, avholder konkurranser og alt annet som kan tenkes å bringe inn noen kroner. Samtidig som NRKs Barne-TV inviterer barn til å melde seg inn i «Biafraklubben».

Ved juletider 1968 kommer «enkel jul»-aksjoner i full sving. I flere kommuner sløyfer formannskap og kommunestyrer julebordfeiringer, og mange forretninger gir 10 prosent av dagens omsetning. I tillegg gir mange ektepar hverandre julegaver i form av bidrag til Biafra-hjelpen. En gruppe forskere ved Universitetet i Oslo setter i 1969 sågar i gang en aksjon for frivillig lønnstrekk til Kirkens Nødhjelp, og forslaget får umiddelbar støtte fra andre akademikere, arbeidere, funksjonærer og arbeidsgivere.

Det går «Biafra-ekspress» fra Oslo til Bergen, og det rapporteres om «17. mai-stemning» langs ruten over fjellet. I hver bygd oppover dalen arrangeres folkemøter med musikkorps, og barna får fri fra skolen for å kunne delta. Om det ikke er nok, så selges det i alle landets matvareforetninger «Matbilletter» til barna i Biafra, som er et samarbeidsprosjekt mellom Kirkens Nødhjelp og Biafra-komiteen, ledet av brødrene Nils og Peter Butenschøn. I Biafra-komiteen deltar samfunnstopper, politikere, professorer, kunstnere, forfattere og andre fra alle samfunnslag i Norge.

Utallige eksempler og unikt engasjement

I en spørreundersøkelse høsten 1969 som Aftenposten utfører, blir nordmenn bedt om å fortelle om det som har gjort dem stolte i året som har gått. Biafra-hjelpen og Kirkens Nødhjelp blir bare utkonkurrert av de store, norske seirene på idrettsfronten.

Intet annet land fikk et slikt folkelig Biafra-engasjement som Norge, erklærer Reiulf Steen mange år senere, mens tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik understreker at det var Biafra-krigen som faktisk vekket hans internasjonale engasjement. John Lyng, på sin side, skal senere slå fast at Biafra-krigen var den vanskeligste saken han måtte håndtere i de fem årene han satt som norsk utenriksminister.

Eksemplene er utallige og engasjementet helt unikt, og vi skal aldri før eller senere oppleve noe lignende. Men det viktigste av alt er at Biafra-konflikten skal få store konsekvenser for vårt syn på omverden og hva den betyr for oss. La meg her til slutt trekke fram tre viktige utviklingstrekk:

De virkelige heltene

For det første blir Biafra starten på en helt ny måte å drive humanitært arbeid på. Vi får en helt annen rolle for frivillige organisasjoner i krise og krigssituasjoner, uavhengig av Genevekonvensjonene og den spesielle rollen tillagt Det internasjonale røde kors (ICRC). Konsekvensen av dette blir at Kirkens Nødhjelp og andre med viten og vilje bryter internasjonal lov og rett i et desperat forsøk på å hjelpe mennesker fra krig og hungersnød. I henhold til folkeretten er nemlig Biafra-krigen, som nevnt, et «indre nigeriansk anliggende» der verken internasjonale organisasjoner som FN og OAU (Organisasjonen for afrikansk enhet) eller enkeltstater, har noen som helst formell rett til å gripe inn. Også den norske regjering skal føle seg helt maktesløs.

Resultatet blir den største humanitære luftbroen i privat regi noensinne. I løpet av 18 måneder blir det gjennomført over 5.000 vellykte flyvninger med ombygde passasjerfly og transportfly. Over 60.000 tonn mat og medisiner blir flydd inn og fordelt til flere hundre flyktningleirer, matstasjoner, sykehus og legestasjoner inne i Biafra. Flyene lander under stor fare om natten i stummende mørke midt i Nigeria/Biafras jungel, innledningsvis bare med brennende fakler som markering av landingsstripen. En utbedret støvete og humpete landevei med en bredde på 22 meter blir plutselig Afrikas mest trafikkerte flyplass! Pilotene og mannskapet om bord i flyene - mange av dem norske – er de virkelige heltene i denne historien, som trosser storm og troperegn, luftvernild og bomber for å redde flest mulig.

Startskudd for å endre folkeretten

Biafra-krigen blir dermed det store gjennombruddet for Kirkens Nødhjelp i Norge. Organisasjonen går under Biafra-krigen fra å være en svært liten og ukjent organisasjon med tre ansatte til å bli en sentral aktør som hele det norske folk har stor tillit og tiltro til. Biafra-krigen leder også til at den franske legen Bernard Kouchner etablerer Leger uten grenser, som senere blir tildelt Nobels fredspris.

For det andre blir krigen i Nigeria/Biafra startskuddet til et arbeid innen FN og andre internasjonale fora for å endre folkeretten, slik at det internasjonale samfunn for fremtiden ikke skal stå handlingslammet i interne konflikter der sivilbefolkningen blir gjort til gisler for de stridende parter. I dette arbeidet for såkalt «humanitær intervensjon» spiller Norge på mange måter en pådriverrolle. Men det skal vise seg å bli en både tung og svært vanskelig kamp der hensynet til enkeltmennesker i nød kommer i konflikt med så vel tungtveiende nasjonale interesser som en svært mangelfullt utviklet internasjonal folkerett. Men arbeidet skal til slutt gi viktige resultater.

Spire til norsk bistand

Og sist, men ikke minst, blir Biafra-krigen starten på fremveksten av Norge som en stor internasjonal humanitær aktør. Massiv norsk humanitær bistand var ukjent før Biafra. Den humanitære innsatsen og bistanden blir senere inngangsporten til Norges ulike meglerroller og fredsarbeid, slik vi senere har sett i en lang rekke konflikter verden over - fra Guatemala og Midtøsten til Sudan og Sri Lanka. I dag er det interessant å tenke på at det var Biafra som var spiren til også denne norske innsatsen. Dette som i dag er blitt et så anerkjent og karakteristisk særtrekk ved norsk utviklings- og utenrikspolitikk.

LES MER:

14 av årets 20 verste kriser er i Afrika

Ny bok fra Tore Linné Eriksen: Afrikas historie er alles historie

Antallet mennesker i nød i 2020 ventes å øke med 20 prosent