Fascismen – en paradoksal politisk ideologi

I mange sammenhenger i dagens politiske debatt brukes begrepet fascisme. Betegnelsen anvendes i beskrivelsen av ulike ideologier, gjerne oppfattet som ”ekstreme”, noe som regel vil si i strid med demokrati og menneskerettigheter som utgjør det moderne Vestens verdigrunnlag. I den senere tid er termen ”fascisme” blitt brukt om ideologiske retninger på begge sider av politikkens tradisjonelle høyre-venstre-skille. Jeg er redd denne bruken lett kan føre til en utvanning av fascisme-begrepet. Hvordan bør egentlig fascismen forstås?

Selve termen ”fascisme” ble lansert på 1920-tallet av Benito Mussolini. Under Mussolini ble det gradvis utarbeidet en fascistisk ideologi. I samme periode – i kjølvannet av første verdenskrig - ble det utviklet en lignende ideologi i Tyskland av Adolf Hitler som kom til makten først i 1933; denne ideologien ble kalt ”nasjonalsosialisme”, etterhvert forkortet til ”nazisme”. Selv om det hersker visse forskjeller mellom den italienske fascismen og nazismen, mener jeg – i likhet med flertallet av moderne forskere – at nazismen også bør betraktes som en type ”fascisme”. Disse to ideologiene har en rekke felles kjennetegn som etter mitt syn reflekterer vesentlige sider av fascisme som fenomen.

Ett av fascismens sentrale, men også paradoksale trekk, er dens ”anti-ideologiske”karakter, dens avvisning av ethvert stabilt ideologisk tankeinnhold som ”dogmatisk” og livshemmende. Fascismen er nemlig både grunnleggende ”vitalistisk” eller livsorientert og antiintellektuell, faktisk direkte ”irrasjonalistisk”: Fornuften forkastes som livsfiendtlig til fordel for fenomener som instinkt og handling. Man finner en uttalt romantisering av styrke, vold og krig – og av den sterke mann, hans erhvervelse og utøvelse av makt. Alt i alt representerer fascismen et sett idealer og verdier, en bestemt politisk overbevisning av mer eller mindre sammenhengende karakter. Hvor i det politisk-ideologiske landskap bør så denne ideologien plasseres?