Lars Gule

Førsteamanuensis, OsloMet

Det kan bli problematisk når journalister og forskerkolleger er så opptatt av å markere avstand til grusomheter at de går i generaliseringsfellen. Det innebærer at man opererer med kollektiv skyld. Og når de som burde vite bedre – nettopp forskere og journalister – opererer med generalisert og kollektiv skyld, er det ikke rart at mange i «folket» gjør det samme.

Dette vet vi

Ut fra det som er kjent om den hjemvendte «IS-kvinnens» bakgrunn og ideologiske utvikling, kan vi konstatere at omkring 2010 begynte hun å orientere seg mot ekstreme tolkninger av islam. Hun ble aktiv i Islam Net, en neo-salafistisk ungdomsorganisasjon som representerer reaksjonære og ekstremistiske tolkninger av islam. Men hun utviklet sin islam-forståelse i enda mer ekstrem retning og ble tiltrukket av miljøet som ble kjent som Profetens Ummah. Dermed sluttet hun seg til en voldsbejaende, salafi-jihadistisk islam-tolkning som godt kan kalles «islamofascistisk».

Det vi ikke vet er hvor godt forankret denne ideologien var, om den har endret seg over tid, hvilke ikke-ideologiske faktorer som har påvirket kvinnens ulike handlingsvalg – om dette kan ha vært faktorer som ungdomsopprør, nei til et arrangert ekteskap, eventyrlyst, tvang i Syria, hensyn til barn som ble født der osv. Og – NB! – vi vet svært lite om hvilke handlinger kvinnen har begått mens hun har vært i Syria. Derfor vet vi heller ikke om hennes ideologiske standpunkt fra 2013, da hun reiste til Syria, har resultert i flere handlinger enn det å reise til Syria - altså om hun har begått overgrep mot noen.

LES OGSÅ: IS-kvinnens advokat: – Hun kastet nikaben straks, og vil samarbeide med PST

Generalisering

Kvinnen sier i dag at hun ikke har noe til overs for den praksisen «Den islamske staten» står for. Kanskje lyver hun, kanskje snakker hun sant. Faktum er at dette vet vi ikke. Verken PST, hennes advokat eller noen journalister eller forskere har i dag relevante og detaljerte kunnskaper om hva akkurat denne kvinnen har gjort.

I dette lys er det mer enn forstemmende når forsker ved Försvarshögskolan i Sverige, den ellers velrenommerte Magnus Ranstorp, uttaler til VG 19. januar at «Alle som har hatt kontakt med IS er farlige.» Videre sier han også:

«Det spiller ingen rolle hva hun har gjort. Hun har reist frivillig inn i Syria, hun har blitt registrert av IS, og da er du en del av det såkalte kalifatet. Hun har hjulpet IS-krigere…» og «Problemet med disse kvinnene er at de har vendt det vestlige samfunnet ryggen, og tror fullt og helt på egen ideologi.»

Dette er generaliserende påstander som Ranstorp ikke har noe konkret faktabelegg for. Og kanskje VG har større ansvar for det bombastiske i utsagnene enn Ranstorp har. Likevel formidles det her – av journalister og/eller Ranstorp – grove generaliseringer som fastslår skyld på bakgrunn av forskningsbaserte generaliseringer og populære stereotypier.

Kollektivistisk dom

Dagsrevyen samme kveld illustrerer også dette. Som kommentar til saken om den hjemvendte kvinnen, intervjues medlemmer av en jesidi-familie i Norge. Jesidiene har vært utsatt for ufattelige overgrep fra «Den islamske statens» side. Et regulært folkemord. Men selv om IS som organisasjon er ansvarlig gir det ikke mulig å straffe organisasjonen. Det er enkeltpersoner som gjennomfører handlinger – som drap, voldtekt, slavebinde jesidi-kvinner, selge dem osv. De intervjuede jesidiene er opprørt over den omsorg den norske stat har vist overfor den hjemvendte kvinne, nettopp fordi de holder henne medansvarlig for det andre i IS har gjort, uten å vite konkret hva denne kvinnen har holdt på med.

Å legge dette ansvaret, juridisk eller moralsk, på enkeltpersoner vi ikke vet hva har gjort, er nettopp å felle en kollektivistisk dom. Denne kollektivistiske tenkemåten, som vi nå ser florere i sosiale medier, men også blant en del journalister og noen forskere, har sin parallell i hat mot innvandrere, muslimer, jøder osv. Med utgangspunkt i hva noen – ofte få eller bare en person – har gjort, stigmatiseres hele gruppen.

LES OGSÅ: Jesidikvinnen Jihan måtte forlate barna sine i Syria

Kollektiv avstraffelse

Nei, det er ikke identitet mellom det å fordømme personer som har knyttet seg til en islamofascistisk ideologi, og fremmedfrykt, rasisme og islamofobi. Det er gode grunner til moralsk å fordømme ekstreme ideologier. Men det er også viktig å skille mellom ideologi og handling.

For ingen skal dømmes for sine meninger, ei heller om disse meningene er ufyselige. Ranstorp må gjerne mene at det er moralsk forkastelig å støtte IS. Det gjør jeg også, men en slik moralsk fordømmelse skal ikke alene være grunnlaget for en dom i en straffesak – som mange nå gir uttrykk for.

For da blir dette en kollektiv avstraffelse. Da vil kvinnen i realiteten bli straffet for det andre har gjort. En slik tenkemåte har vi sett virksom i andre sammenhenger, med overgrep og diskriminering som følge. Det er nok å tenke på «tyskertøsene». Det kan være gode grunner til å fordømme disse jentenes fraternisering med fienden under krigen, men ikke berettiget å begå fysiske overgrep mot dem etter krigen. Og det stanset heller ikke der. Den kollektivistiske tenkemåten i både folk og regjering førte til overgrep mot barna deres, gjennom offentlig diskriminering, forsøk på deportering, samt hat og fysiske overgrep fra altfor mange blant «folk flest» mot sakesløse barn.

Puste hatets glør

Det hatet som nå utvises mot denne kvinnen og hennes barn fra en del personer i sosiale medier, bør ikke få næring fra generaliserende og kollektivt fordømmende forskere og journalister. Den hjemvendte kvinnen skal gjennom en rettsprosess – og hun skal dømmes for sine konkrete handlinger, verken mer eller mindre. Så skal hun også forsøksvis reintegreres i det norske samfunn. Her har vi alle et ansvar for å bidra. Da hjelper det ikke å puste til hates glør gjennom kollektivistisk tenkning.

 

LES MER OM HJEMHENTINGEN AV DEN NORSKE IS-KVINNEN OG HENNES BARN:

Thorbjørn Jagland: – En større trussel for rikets sikkerhet om Norge ikke henter IS-kvinnen og stiller henne for retten

Torhild Bransdal: «KrF har jobbet knallhardt for å få barna hjem fra Syria. Jeg er ufattelig stolt»

Berit Aalborg: «Utenriksministerens viktige rolle i denne saken viser at Frp er isolert med sin harde linje»

Redd Barna raser: ingen planer for andre norske Syria-barn

Vårt Land mener: «Et menneske slutter ikke å være norsk selv om det er kriminelt»