Eutanasi
Jeg skulle ønske vi kunne ha fokuset på god palliasjon, der målet ikke er å få en god død, men å få et godt liv frem til døden.
Eutanasi.
Jeg har lenge hatt et ønske om å meddele meg i debatten om aktiv dødshjelp, men hvordan skal jeg formulere meg? Det virker så opplagt at folk skal kunne bestemme selv. Likevel stritter alt inni meg, og jeg er dypt uenig i den retningen samfunnet vårt beveger seg. Utgangspunktet mitt er at jeg er institusjonsprest på 6 sykehjem. Min opplevelse er at det er noe fjernt over debatt innleggene. Jeg spør meg selv om de ivrigste debattantene for aktiv dødshjelp ofte har stått ved en sykeseng? Hva hadde det gjort med meg, hvis jeg lå i sengen og var en mor som «aldri døde», og tankene kretser rundt barna som må besøke meg, og hva koster ikke dette for samfunnet..?
Det er vanskelig i vårt individualiserte samfunn å argumentere mot Axel Braanen Sterri: «For det første handler dette om hensynet til den enkeltes selvbestemmelse over eget liv og egen verdighet. Vi lever hvert vårt liv, og det er vi som må holde ut med det livet. Når noen ikke orker mer, bør vi ha stor respekt for deres ønsker om sitt liv.» (VL 4.aug 2018). Flere som går inn for aktiv dødshjelp ønsker at det skal reguleres strengt, ( Une Bastholm i MDG i Vårt Land 13/8 2018). Hvem skal bestemme? Det høres ut som nemnd-tenkningen vi hadde i forbindelse med abortproblematikken. Den var det mange som tok avstand fra.
