Et samfunn kun for de vellykkede?

Er det noen som vet om et billig sted å bo, spurte en venn om, på Facebook, i sin fortvilelse. Vedkommende hadde fått sin inntekt kraftig redusert, i møte med sykdom og NAV. Det var ikke fysisk mulig for han å beholde hjemmet som familien bor i, på den nye inntekten. Vi er flere som har fått føle på kroppen at syk bør man helst ikke tillate seg å bli. Det straffes - hardt!

Som om det ikke er nok å bli rammet av sykdom eller annet som reduserer arbeidsevnen, skal man ydmykes på det kraftigste i sitt ofte ganske brutale møte med det offentlige "hjelpeapparatet". Det høres så flott ut med "arbeidsavklaring" i attføringsbedrift. ALLE skal gjennom dette i dag. Det har staten bestemt. Joda, men problemet er bare at det er en kraftig knekk i selvtilliten for et arbeidsmenneske å skulle bli tildels mistrodd, vurdert, testet ut av mennesker som slett ikke kjenner til hva en står i. I det uendelige. Det gjør noe med en å oppleve sånt. I tillegg til sykdommen eller det man sliter med, føler man sterkt på "taper"-stempelet. Ikke minst fordi man har sterkt redusert økonomi og utgiftene er nøyaktig de samme.

Noen ganger ender dommen med at man blir erklært ufør. Og da havner man i gruppen som slett ikke er vel ansett i samfunnet. Man er forsåvidt vant til å være akkurat der, fra en ofte lang periode som syk, men nå er det fastslått at man er en som har tapt. En som ikke fikk det til. Selv om det ikke stod på viljen. Og i tillegg kommer altså den enda mer reduserte inntekten. Særlig for dem som i utgangspunktet ikke hadde råd til gode forsikringsordninger.