Et pulserende og levende «vi»
GUDSTJENESTESPRÅK: I en folkekirke ville det være naturlig å rendyrke det inkluderende språk. For det er folket – menigheten – som samles og frembærer sin bekjennelse.
FELLESSKAP: «Vi som samles i kirken er et fellesskap. Et pulserende og levende 'vi'», skriver Ole Elias Holck.
Bård Bøe
Språket i liturgien i Den norske kirke pendler mellom det individuelle «jeg» og det felles «vi». I Herrens bønn sier vi «vi», og i trosbekjennelsen er det «jeg», selv om presten vitterlig sier la oss bekjenne vår hellige tro.
Ved åpningen av gudstjenesten hilser presten menigheten med et «nåde være med dere», og fortsetter med et «la oss be og en bønn» i et felles vi. Syndsbekjennelsen som følger fortsetter med et «la oss» for så å fortsette med et «jeg»: Gud vær meg nådig. Lovsangen som følger er et jublende «vi».
«Vi» i folkekirken
