Et paradoks; hva er egentlig det?

Ordet «paradoks» er, slik jeg oppfatter det, et av de mest misbrukte uttrykksfraser i den offentlige arena - og helt ekstremt i politikken. Den vanligste måten å bruke det på, er å påpeke en motsigelse. Ofte kan den som misbruker ordet ha en nedlatende holdning i forhold til en annens synspunkt. Man fremmer sin egen mening som om det var et uttrykk for noe absolutt, mens en annens mening blir fremstilt som relativ, eller helt feilaktig.

En vanlig måte å oversette doxa fra gresk, er den gjengse oppfatning eller den kollektive mening. Para betyr ved siden av, eller ovenfor. Med denne form for etymologi er det nærliggende å oppfatte et paradoks for noe som er fremmed for den vanlige oppfattelsen av det virkelige. Men hvis det er slik at «majoriteten tar feil, og minoriteten har rett» som Kierkegaard sier (- eller var de Ibsen?), så vil det paradoksale sannsynligvis være noe som utfordrer den kollektive mening - uansett hvor motsigende majoriteten klandrer det for å være. Litt mer forsiktig kan man kanskje si at et paradoks er en tilsynelatende motsigelse. Men rene paradokser - slik de fremstilles i Kristus, ved Guds Ord - er ikke motsigende, selv om mange kan oppfatte det slik.

Det mest bemerkelsesverdige funn jeg har gjort i mine undersøkelser av dette ordets opprinnelse, er dette: Noen hundre år før Kristus, da var det samlet 70 lærde menn som skulle oversette den hebraiske bibel til gresk. Denne ble kalt Septuaginta - etter de sytti. De oversatte det hebraiske ordet Kavod til det greske Doxa. Kavod betyr herlighet (eng. Glory). Dette er ingen tilfeldig bruk av et slik sentralt ord. Selv om det kan virke kryptisk for oss, så må vi løfte litt på tankene våre for å få det til å stemme - finne sammenhengen, hvorfor det er slik.