Kjell Frølich Benjaminsen, gift med Erik

Erik Skjelnæs, gift med Kjell

Da vi som det første homofile par ble viet i Eidskog kirke 1. februar 2017, var det ikke bare som en følge av vår gjensidige kjærlighet. Det var vel så mye ønsket om en bekreftelse på at det ikke er forskjell på vår tro, vårt håp og vår kjærlighet - og andre parforholds tro, håp og kjærlighet. Men kanskje mest av alt var det viktig for oss å vise at de fordommer som er knyttet til mennesker som lever et annet liv enn det som er «normen», faktisk bare er helt vanlige og enkle sjeler som ønsker respekt og anerkjennelse for det livet de lever.

Veien, sannheten og livet

Kampen for å komme dit vi er i dag har vært tung og lang og er fortsatt ikke over. Imidlertid opplever nye generasjoner heldigvis at kirken nå er åpen for alle og at det å være annerledes ikke diskvalifiserer til å ha en tro. Det å elske noen er stort og viktig, nettopp derfor er det helt vesentlig at man får vise det utad og ikke må stues bort i mørke nattklubber eller ensomme lønnkammer - men får lov til å forvalte sine liv åpent og fritt.

Kim Friele har vært en forbilledlig forkjemper og talsperson for synliggjøring og aksept av mennesker med et annet kjærlighetsbehov enn den normen som tidligere ble formet av såkalte «mørkemenn». Et samfunn blir fort hengende igjen i fordømmelse av de som er annerledes dersom ingen står på barrikadene og synliggjør i ord og handling at det hele dreier seg om veien, sannheten og livet. Dette er ord Bibelen har lært oss, men som det altså har tatt flere tusen år å få lov til praktisere fullt ut for oss som har vært tiltrukket av mennesker av samme kjønn.

LES OGSÅ: Gunleiv Andersen er homofil og kristen. Han har vært godt gift med sin kone i mer enn 25 år.

 

Brenne i helvete

Kirken har som prinsipp å være åpen for alle, men har i praksis vært stengt for enkeltgrupper. Gjennom historien har det vært liten romslighet for enkeltindividet og blitt praktisert massesuggesjon og fordømmelse til et helvete man nærmest kunne se konturene av - især når enkelte agitatoriske og såkalte rettroende fortalte menigheten hvem som hørte hjemme i kirken og hvem som skulle brenne i helvete.

Heldigvis har det i vår tid blitt en stadig mer nedtonet motstand og ordbruk i fordømmelsen av oss som ikke er strømlinjeformet og har våget å stå i våre liv og vår tro på kjærlighetens uendelighet. Like fullt har vi - og mange med oss - hatt våre tvil og våre tanker om utmelding av den kirken som nektet oss å være slik vi er.

Den utholdenheten kostet oss nesten kjærligheten til hverandre - ettersom det å gifte seg i kirken var en vesentlig anerkjennelse for et helhetlig liv i pakt med vår tro.

Bukett fra Solberg

Det så lenge mørkt ut, men så etter 35 års samliv klarte frontkjemperne i Åpen Folkekirke - anført av Kristin Gunleiksrud Raaum - å vinne frem på Kirkemøtet i 2017. Dermed fikk vi gleden av å være det første homofile/likekjønnede paret som ble viet i Den norske kirke. Sogneprest Bettina Eckbo kunne ved midnatt 1. februar 2017 oppfordre oss til å gi hverandre et kyss foran kirkens alter - og foran hele det norske folk på riksdekkende media. Statsminister Erna Solbergs blomsterbukett ble overrakt oss av presten ved alteret og ble vår brudebukett ned kirkegangen – en klar gest som synliggjorde det offisielle Norges anerkjennelse da vi kom ut kirkedøren.

I etterkant av vielsen har det kommet enkeltutsagn fra geistlige som fortsatt tar sterk avstand fra vår kirkevigsel, men stormen har stilnet. Det er fortsatt grupper som ikke anerkjenner det som skjedde, men det er kanskje et sunnhetstegn for vårt demokrati? For vi er jo ikke helt like – selv ikke i Guds bilde. Bibelen sier det jo faktisk også selv: «…som mann og kvinne skapte han dem…» Sistnevnte er jo også grunnlaget for flere av dagens stridsspørsmål. Noen politikere mener stadig at barn er best tjent med å ha en mor og en far til tross for at Guds sønn ble født av jomfru Maria og unnfanget av Den hellige ånd. Var ikke det bra nok?

LES OGSÅ: Kristne ledere krever svar fra Bent Høie: Hva mener du med at vårt ståsted er «livsfarlig»?

Ingen enerett

«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden». Slik åpner Bibelen fundamentet for den kristne tro. På den annen side vet vi at: Troen starter der kunnskapen slutter. Dette paradokset gjør det sånn sett umulig for noen å ha enerett på forvaltningen av hva som er akseptabel kjærlighet foran Guds alter. Per i dag har vi ikke kunnskap som kan overprøve troen på at det finnes noe som er større enn oss. Dermed er det fortsatt hold for å kunne si at kjærligheten er størst av alt og at vigsel av likekjønnede er såkalt «innafor» i ethvert gudshus.

Som barn er det enkelt å falle for fortellingene om Jesus og det gode i menneskene. Når man blir eldre er det naturlig å stille spørsmål til innholdet. Svarene vil aldri være feil ettersom fasiten er hevet over våre liv. Til syvende og sist dreier det seg om følelser og hvordan barnetro og voksent tankegods har formet den enkeltes plattform og trosgrunnlag i livet.

Stor betydning

Vårt kyss ble norsk historie. Vielsen vår har NTB lagret i arkiver på linje med andre historiske vigsler i Norge. Kyssets historiske betydning blir det opp til ettertiden å bedømme - men kirkens aksept av alle som er annerledes, har uansett stor betydning hver eneste dag. Det er det vel grunnleggende enighet om?

 

LES FLERE KRONIKKER I SERIEN «DETTE PREGET TIÅRET»:

Kronikkserie: Vårt Land har invitert skribenter til å skrive om tiårets mest brennbare temaer

Eivind Trædal: «Sosiale medier gått fra å være en morsom adspredelse til en trussel mot demokratiet»

Barnebarn med brev til lederen i Besteforeldrenes klimaaksjon: «Farfar, hva med vår fremtid?»

Leder i Besteforeldrenes klimaaksjon i brev til barnebarna: «Jeg kan ikke gi fra meg denne kloden»

Asbjørn Dyrendal: Konspirasjons­teorienes ­comeback