Et evig gjensyn?

HIMMELEN: Det er en helt annen eksistens og en annerledes kroppslighet enn den vi nå kjenner, som vi har i vente.

Knausgård skriver om døden som «en vegg som alt liv slås i stykker mot», og spør om livets flamme dermed er blåst ut, eller om det rett og slett har trengt gjennom veggen. Jeg opplever at Knausgård her beskriver noe av hva det er å være skapt i Guds bilde, skriver Halvor Nordhaug.
Publisert Sist oppdatert

Skal vi kjenne hverandre igjen i himmelen? Jeg tror vi er mange som har tenkt mye på dette, særlig når en av våre kjære dør. Men kan vi svare? Det kjennes litt som å titte bak det store forhenget. Mange av mine kloke teologvenner mener da også at spørsmålet om et gjensyn i evigheten må stå ubesvart. Men jeg håper – og tror – at vi kan si mer.

Karl Ove Knausgård er innom denne tematikken i sitt lange essay «Kjøttets ingeniører» som sto i Klassekampen 1. oktober. Her skriver han om døden som «en vegg som alt liv slås i stykker mot». Så spør han om livets flamme, selve livslyset i mennesket, dermed også er blåst ut, eller om det rett og slett har trengt gjennom veggen, «litt som lys kan trenge gjennom en glassrute, men ikke en hånd?» Og han fortsetter: «Altså at det som gjorde denne kroppen egen, lever videre på den andre siden av veggen som gjør til intet, mens kroppen blir igjen på denne siden? At det som gjorde mamma til mamma, det som forårsaket hennes øynes lys, ikke ble ødelagt for alltid, men fortsatt finnes, et sted på den andre siden? Og at det som gjør meg til meg også skal dit, en dag om ikke så lenge?»

Det nye livet

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP