Øyvind Aase

Forfatter og pianist

Troldhaugen og de offentlige kunstmuseene under Kode i Bergen har vært hardt preget av koronakrisen de siste ukene. Kodedirektør Petter Snare har flere ganger tidligere etterlyst forståelse for at de bergenske galleriene og museene sårt trenger økte budsjetter for å holde hjulene i gang. Pandemien har gjort pengebehovet akutt. Publikum uteblir, konserter og utstillinger avlyses. Kode går dermed glipp av viktige billettinntekter.

I Bergens Tidende 20. mai truer direktøren med konkurs. Under overskriften «Kunstmuseet Kode styrer mot konkurs» uttaler Snare at «Får vi ikke snarlig krisehjelp fra regjeringen, vil vi gå konkurs senest i oktober». Blant museene Kode råder over er også kunstnerhjemmene Lysøen, Siljustøl og Troldhaugen. Og det var neppe tilfeldig at Kode-direktør Petter Snare og styreleder Marte Mjøs Persen lot seg fotografere foran nettopp Troldhaugen under en vårblå himmel da de ble intervjuet om Kodes økonomiske situasjon under koronakrisen.

Norsk kulturliv kan markere dystert jubileum

For Troldhaugen har en historie som minner betenkelig om den situasjonen Edvard Griegs hjem nå opplever igjen. Norsk kulturliv kan i den forstand markere et dystert hundreårsjubileum i disse dager. I 1920 var Troldhaugen kommet på nye hender, og eiendommens videre skjebne var høyst uviss. I 1919 hadde Nina Grieg sittet som eier av Troldhaugen i tolv år. Ektemannen, Edvard Grieg, var gått bort i 1907, og i årene som fulgte med verdenskrig og nedgangstid ble det til slutt umulig for Nina å beholde Troldhaugen.

I et brev 15. januar 1919 til Griegs forlegger Henri Hinrichsen beskrev Nina situasjonen: «Jeg har måttet selge Troldhaugen. Mine juridiske konsulenter har skrevet til meg at mine midler i disse dyrtider ikke var tilstrekkelige til å vedlikeholde eiendommen (...) Jeg hadde håpet at staten, Bergen kommune eller hva det altsammen heter ville trå til for å vedlikeholde Troldhaugen som erindring om Norges trofaste sønn, men nei, vi er ikke ‘sentimentale’, vi norske (...) Det er altsammen svært trist. Man har skrevet meget om det i norske aviser, at det offentlige ikke har trådt til, men uten resultat.»

LES OGSÅ: Eldbjørg Hemsing spiller Grieg på sin egen måte

Troldhaugens verdi som kulturminne

Griegs tremenning Joachim Grieg kjøpte Troldhaugen for et romslig beløp, og Ninas privatøkonomi var reddet. Men det gamle kulturminnet var hardt rammet. Troldhaugens første intendant, Sigmund Torsteinson, kalte det «Troldhaugens skjebnetime». Sine mest verdifulle eiendeler plasserte Nina i Bergen billedgalleri, Musikselskabet Harmonien og kunstindustrimuseet. Resten gikk på auksjon, og inventaret ble spredt for alle vinder. Komponisthytten ble deponert på Norsk Folkemuseum i Oslo, og Griegs urne, som var plassert i fjellveggen på Troldhaugen, ble flyttet til St. Jacobs kirkegård.

I årene 1919 til 1924 fungerte Troldhaugen som sommersted for Joachim Grieg og hans familie. Det forelå planer om å rive huset og bygge nytt, men forsettet ble heldigvis ikke noe av. De nye eierne utviklet med årene en forståelse for Troldhaugens verdi som kulturminne, og i 1923 takket Fana kommune ja til Joachim Griegs rause gavebrev. Troldhaugen ble ifølge dokumentet gitt som gave for å «danne et minde om stedets tidligere eier Edvard Grieg og om den tradition som gjennem hans navn knytter sig netop til dette sted.»

Et av de fremste musikkmuseene internasjonalt

I de neste fem årene sto ildsjelen Aslaug Mohr i spissen for en kommunalt oppnevnt komité som fikk i oppgave å samle inn igjen store deler av det forsvunne innboet fra inn- og utland. I mai 1928 ble Troldhaugen etablert som museum. Komponisthytten ble hentet hjem fra Østlandet, Griegs urne vendte tilbake til sin klippe ved Nordåsvatnet. Og i de drøyt nitti årene som er gått siden museumsåpningen, har Nina og Edvard Griegs hjem utviklet seg til å bli et av de fremste musikkmuseene internasjonalt.

«In its setting, its facilities, its displays and its re-creation of the composer’s world, this is surely among the most successful of composer museums anywhere», heter det i Julie Anne Sadie and Stanley Sadies standardverk om europeiske komponisthjem fra 2005; Calling On The Composer: A Guide To European Composer Houses And Museums. Sagt på en annen måte: Som komponisthjem er Troldhaugen et unikt fenomen i norsk kulturliv, med et vidt internasjonalt nedslagsfelt. En fjær i hatten for kulturlandet Norge.

LES OGSÅ: Grieg skrev noen av sine største verker i Ullensvang

Fikk et lettere kultursjokk

Jeg var nok neppe den eneste som fikk et lettere kultursjokk etter det tosiders oppslaget om konkursfare i BT 20. mai. Med tanke på stedets traumatiske tilblivelseshistorie og senere suksess, burde enhver angst for Edvard Grieg Museum Troldhaugens fremtid og videre drift være et for lengst tilbakelagt kapittel.

Turister og musikkelskere verden over, som allerede i Griegs levetid oppsøkte Fana for å få et glimt av to attraksjoner; den berømte komponisten og Fantoft stavkirke, har uteblitt fra sine bergensbesøk grunnet koronakrisen. De kommer tilbake, men det vil ta litt tid. I mellomtiden burde det være en selvfølge for Norge som kulturnasjon å hegne om et av sine fremste kulturelle flaggskip. «Jeg [er] opptatt av at byens kulturliv skal oppleve seg ivaretatt (...) Jeg kan også forsikre om at vi jobber for å finne en god løsning for Kode (...)» uttalte kulturminister Abid Raja til BT 20. mai.

Griegs egne ord

Ja, det skulle bare mangle. At Kode og Troldhaugen skal gå dukken kommer neppe til å skje. Det oppsiktsvekkende er at en mulig konkurs i det hele tatt nevnes som en mulighet, og at kunstnerhjemmet atter en gang opplever en «skjebnetime».

Her gjelder det å gjøre Edvard Griegs egne ord til skamme. Da nevnte Hinrichsen skjenket Grieg en større pengegave i 1905, med tanke på at Troldhaugen med tiden kunne overføres til den norske stat for å bli et Grieg-museum, var komponisten skeptisk. Han viste til at nordmenn neppe kjenner ordet pietet mer enn i navnet. «Hos oss», skrev han, «får man hverken minnetavler eller museer for landets fremragende menn. Man har simpelthen ingen interesse for slikt.»

LES MER:

Stort paradoks: – Sporet regnes som kulturminne, mens det som kjører oppå faller utenfor

Klassisk musikk overses av norsk presse

Sigmund Sandmo mener Grieg-konkurransen er «the good guy» i pianokonkurransenes verden