Er vi på vei mot et nytt Arendalskrakk?

Arendalskrakket ble ifølge Wikipedia utløst av banksjef og skipsreder Axel Nicolai Herlofson, eier av Arendal Privatbank. Han underslo penger som tilhørte bankens kunder for å dekke underskudd i egen forretningsvirksomhet. Herlofson hadde da i lengre tid drevet et bedrageri med likheter til en Ponzi-svindel. Dette er selvfølgelig viktig å understreke, som en nøkkelfaktor til at det gikk så galt som det gikk i Arendal. Men det var nok også dessverre mye mer til Arendalskrakket enn svindel og bedrag.

I årene før krakket gjorde rederiene i Arendal det meget bra. Rederienes regnskaper fra denne perioden viser at de gjorde gode penger på sin virksomhet. Arendals redere gjorde imidlertid også store feilinvesteringer. De satset det meste av sine penger på seilskip. Imidlertid ble seilskipene på kort tid utkonkurrert, av de nye og den gangen innovative dampskipene. Da rederne omsider forstod hvilken retning utviklingen gikk i, hadde de mistet så mye av konkurransekraften at det ikke var noen farbar vei ut av krisen de stod overfor.

Rederiene i Arendal hadde ikke nok finansiell styrke til å investere i nye dampskip, og satt i tillegg igjen med ukurante flåter av seilskip som de måtte ta store tap på. I tillegg hadde rederne også i betydelig grad kausjonert for hverandres lån. Arendal kan muligens ses som en tidlig næringsklynge, der aktørene i lokalmiljøet i alt for stor grad gjorde seg avhengige av hverandre. I tillegg ensrettet rederne i Arendal driften i en retning de trodde ville være lønnsom, men som viste seg å ikke være det. For å sitere Bob Dylan, fordi «times they are a-changing».