Etter at jeg begynte å blogge om den universalistiske teologi og mitt forhold til den, har jeg møtt mange og til dels sterke reaksjoner på hvordan jeg som tradisjonell konservativ teolog, kunne ta et slikt skritt og omfavne det som for mange betraktes som ”heresi”. Er ikke denne læren et brudd med all klassisk kristen tro?
Denne frykten kan jeg delvis forstå. Selv var jeg også redd den gang jeg oppdaget at det var endringer på gang i mitt eget dogmatiske univers. Har jeg latt meg bli bedratt og selv blitt en vranglærer? Dette har jeg grunnet mye på i den senere tid. Andre får vurdere om jeg faller inn under den benevnelsen. Det jeg derimot vet er at den katolske kirke på sin side ser på deler av protestantismen som heresi, mens mange protestanter på sin side beskriver deler av den katolske tro som vranglære. Bestemmelsen av hva som er heresi er derfor ofte avhengig av ens eget teologiske ståsted. De fleste ”kjettere” regner nok ikke sine egne meninger som kjetterske, det gjør heller ikke jeg.
Personlig fant jeg min støtte hos mange av kirkefedrene. Klemens av Aleksandria, Origenes, Gregor av Nyssa, Theodor av Mopsuestia og Isak Syreren delte alle en felles tro og et felles håp om at Gud til sist ville forsone alle mennesker med seg selv. Kjernen i deres enkle argumenter var som følger: For det første fastholdt de at det onde må være endelig i sin natur. Ondskapen vil en dag ta slutt, slo de fast. I kraft av at den aldri har vært skapt av Gud, og derfor bare er en mangel på noe bedre, vil den følgelig også forsvinne ut i intet. For det andre, forestilte de seg alle en kortere eller lengre periode med straff, - et sted hvor alle ville bli helbredet og gjenopprettet. Gjennom den kjærlighetsild som springer ut fra Gud vil ondskapens parasitt bli fjernet fra Guds skapning, slik at bare det gode og det edle blir stående tilbake. Til slutt var disse hellige menn også av den overbevisning at man kunne understøtte dette med Skriftens ord.
Bestill abonnement her
KJØP
