Er bibelsk underordning et onde?
Mann og kvinne er like mye verdt. Det har det vært viktig å etablere, for det har ikke alltid vært selvsagt. Men er mann og kvinne like? Er de like i kropp og sjel, i betydningen at forskjellene mellom kjønnene med hensyn til evner, roller og oppgaver er ikke-eksisterende? Er det likegyldig hvem som leder familien? Menigheten? Og må det i det hele tatt være en leder?
Pinsebevegelsen er i vinden for tiden på godt og vondt. Bevegelsen står for noen av landets hippeste og raskest voksende menigheter, og det er ikke bare dumt. Samtidig med dette avdekkes noe som får massene til å reagere med vanry. Vårt Land kunne 10. august melde at menigheter som Hillsong og Salt praktiserer underordning. Altså det prinsipp at kvinnen er underordnet mannen, noe som konkret gir seg utslag i at de aller fleste kvinnelige pastorer i bevegelsen er pastor i kraft av å være gift med en mann som er pastor. Det meldes at dette også er en trend internasjonalt. Reaksjonene har ikke latt vente på seg, for i likestillingens navn så var jo dette strømninger vi trodde var utryddet for lengst. Jeg er ganske langt fra disponert til å være enig med Salt, Hillsong eller andre pinsemenigheter i noe som helst, men som luthersk teolog ser jeg med interessse på at pinsebevegelsen har beholdt noe vi i luthersk sammenheng har mistet, og som har vært gangbar teologi frem til den seksuelle revolusjonen.
Bibelsk grunnlag
Men er det slik at underordning er ondt i ett og alt? Jeg vil mene at det ikke er tilfelle. Skriften taler om underordning og holder det frem som et ideal. Det må vi ta på alvor. Det er flere skriftsteder det går an å trekke frem, men Pauli brev til Eferserne (5,21-33) og Kolosserne (3,18-19) er de jeg primært vil forholde meg til.
