En verdig oppreisning for misjonærbarna
TRAUMER: Måten misjonærbarna har blitt møtt, og fortsatt møtes på av Misjonssambandet, resulterer i frustrasjon, sinne og retraumatisering for stadig flere – ikke bare noen få.
Å KOMME VIDERE: «Å rette opp i urett, og konfrontere den som har forvoldt uretten er essensielt», skriver styreleder i Sendt bort, Anne Marit Naustvik.
Frank May
Den 26. januar hadde Karl Yri et innlegg på trykk i Vårt Land med tittelen «Å komme seg videre», der han skriver at «det er bra at vi misjonærbarn får større oppmerksomhet, men hvis vi ikke makter å erkjenne at vi ikke kan endre på det som har skjedd, blir det vanskelig å rette blikket fremover». Først av alt er vi som står bak støttegruppen Sendt bort glade for at flere misjonærbarn nå er åpne om sine erfaringer, tanker og meninger. Vår felles historie er ikke én stemme, det er mange unike stemmer. Vi er takknemlige for at Yri bidrar til åpenhet og refleksjon.
Historien til misjonærbarna er lang, kompleks og inkluderer tusenvis av barn, men også foreldre og hele familier. Bildet er også svært sammensatt med hensyn til hvordan den enkelte har håndtert de utfordrende oppvekstsvilkårene veldig mange av oss opplevde. Det at noen klarer seg bra etter slike ekstreme påkjenninger tidlig i livet, mens det for andre har gitt alvorlige konsekvenser, påvirkes av flere faktorer. Derfor er det viktig at alle erfaringer kommer frem. I støttegruppa Sendt bort er det plass til alle erfaringer.
Vi mener at det viktigste er å respektere hverandres ulike erfaringer for det de er, og at vi alle er ydmyke i møte med erfaringer som en slik oppvekst kan gi. I denne saken finnes ikke rett eller galt, sant eller usant. At enkelte har hatt gode erfaringer, bør ikke hindre noen med dårlige erfaringer fra å dele sine historier.
