En sunn dose islamkritikk er nødvendig

Vi har i de siste tiår vært vitne til sjablonger som «Islam er giftig og diametralt mot vår vestlige humanistiske og demokratiske arv», og «muslimer er inkapable til å utvikle seg». Problemet med høyrepopulistisk kritikk, som har fått stadig mer vind i seilene, er at den opererer med en dogmatisk todelt modell: «oss» versus «dem». Hvor «oss» symboliserer demokrati, humanisme, rasjonalitet, vitenskap, og «dem» blir et omvendt speilbilde: despotisme, nepotisme, anti-humanisme, anti-rasjonalisme, arkaisme og supernaturalisme. Dermed skinner det gjennom et tankemønster som hemmer konstruktiv dialog og muligheter for å finne et «felles rom» hvor man inndrar både islamske ideer og vestlige tanker for å forme en mer nøktern islamkritisk diskurs. Både utenfra og innenfra kritikk er nyttig. Men, kritikkens kontekst er viktig å ta i betraktning. Altså: Hvem utfører krikken? Med hvilke intensjoner? På hvilken måte utføres kritikken? La meg tydeliggjøre med noen konkrete eksempler:

I norsk kontekst er særlig Hege Storhaug en utenforstående som på iherdig vis kritiserer islam og muslimer. Det har vedkommende, i et åpent, demokratisk land, all rett til. Men, problemet ligger i hennes polemiske intensjoner, med en tydelig politisk agenda. Storhaugs kritikk er så å si en «totalkritikk» mot islam som sådan, og ikke en kritikk av en spesifikk islamfortolkning, fortolkninger eller muslimske praksiser farget av kulturelle og lokale faktorer. Dermed skinner det gjennom en essensialistisk tankegang, som innebærer at islam «i seg selv» er kvinneunderkuende, voldsgenererende, arkaisk og statisk. En slik tilnærming er både feilaktig og fryktinngytende da den bidrar til å opprettholde skremselsbilder av islam og muslimer som kontagiøse forgiftningsagenter med det primære formål å gjennomsyre Kongeriket Norge med drakoniske sharialover.

På den annen side har vi professor Oddbjørn Leirvik, som også er en utenforstående. Men Leirviks kritikk er rettet mot visse tolkningstradisjoner av og noen problematiske passasjer i Koranen. Denne tilnærmingen er både konstruktiv og saklig. Leirvik tar høyde for de mangfoldige tolkningsstrategiene som har eksistert i den klassiske islamske perioden. En slik dialogisk tilnærming åpner muligheter for alternative tolkninger i harmoni med moderne sensitivitet, humanisme og menneskerettighetstenkning.