En som går imellom

Det man håpet på var vel at det verste sinnet skulle legge seg - før en selv måtte stå til rette.

Jesus er en slik mellommann for alle som tror. Egentlig er det vanskelig å fatte at en slipper straffen en fortjener - fordi ens mellommann faktisk har tatt den på seg. Så langt er de færreste mellommenn villig til å gå. Det å formidle upopulære beskjeder videre er èn ting. Det kan være tøft nok, det også. Det er ikke for ingenting det heter: skyt ikke budbæreren! Noe helt annet er å ta straffen på sin egen kropp. Noen har også gjort dette for andre mennesker. Det har preg av heltemot. Det har til og med hendt at mennesker har utvist det heltemot å gå i døden istedet for en annen. Jeg husker godt hvor rørt jeg ble da jeg hørte historien om den eldre damen som meldte seg frivillig til å gå i gasskammeret istedetfor et yngre menneske som gråt og ba for seg. Dette var like før frigjøringen av Auswitch og alle visste hva som skjedde i "dusjene". Den eldre damen kunne fint reddet seg levende ut av leiren, for få dager etter kom redningen. Men hun ga sitt liv for en annen. En som var forferdelig redd, hjelpeløs og fortapt.

Jeg snakket med en muslim om denne forskjellen på den kristne og muslimske tro. Muslimer har ikke Jesus som mellommann og frelser. De har bare seg selv, sine gjerninger - opp mot Allahs dom. Det må føles veldig tungt og ikke minst ensomt, med en slik bør på sine skuldre. Det må også være naturlig å bli veldig fokusert på gjerninger - for de er jo faktisk av enorm betydning for en muslim - i evighetsperspektiv. De har kun èn vei til det lovede paradis; det er via sine gjerninger. Det blir også veldig mye mer naturlig å fokusere på andres gjerninger i et slikt perspektiv. Er de på rett vei?