En resepsjonist, et helgenhode og en lutheraner

Nylig hadde jeg en herlig høstferie i Italia. Den første delen ble tilbrakt i Siena, en praktfull middelalderby midt i Toscana. Som teolog kjente jeg selvsagt til Katarina av Siena, en av de største helgenene i kirkehistorien. Katarina levde fra 1347 til 1380, og hun ble etter sin død kanonisert og utnevnt til en av to nasjonalhelgener for Italia, sammen med Frans av Assisi.

Katarina var født som det tjuetredje av tjuefem barn i en velstående familie. Allerede som seksåring fikk hun visjoner og åpenbaringer fra Gud. En av visjonene gikk ut på at Kristus fortalte henne at hun aldri skulle ha noen annen brudgom enn ham. Katarina sa derfor tidlig til foreldrene at hun ikke ville gifte seg, og ifølge de utallige legendene om henne gjorde hun seg så stygg som mulig for å unngå friere. Hun trakk seg tilbake så ofte hun kunne, for å be. Som tenåring ble hun medlem av en dominikanerinneorden, og etter enda flere visjoner forsto hun at kallet hennes ikke var å leve tilbaketrukket, men å gå ut i verden og hjelpe mennesker som led. Hun gjorde tjeneste på sykehus, besøkte fanger i fengsler og ble også smitta av pest fordi hun hjalp pestsyke.

Forkynner og asket