En personlig venn

I Vårt Land 9. februar tar ­redaktør Olav Egil Aune et oppgjør med begrepet «personlig kristen». Aune skriver at hvis begrepet «opptrer som en luktfri, eksplosiv gass av selvgodhet» bør man avskaffe det.

Jeg har aldri opplevd begrepet slik, og jeg akter å kalle meg «personlig kristen» – selv om også prester og biskoper vil avskaffe begrepet og mener det er avlegs – utgått på dato. Språklig sett er det ikke mer underlig enn å si at jeg har en personlig venn. Ikke alle venner vil jeg bruke den betegnelsen på – det kaller bare dem jeg har et nært forhold til.

I Bibelen er ordet «disippel» og «kristen» det samme. Disiplene i Antiokia ble for første gang kalt kristne. Verbet som er brukt for «å kalle», betyr at de fikk det navnet fordi Kristus var deres hovedanliggende. Dessverre er det ikke slik i norsk språkbruk. Der er kristen blitt en betegnelse på en som er døpt og bor i et kristent land. Derfor må vi si: Ikke alle såkalte kristne er personlige kristne. Det er bare de som har et nært og personlig forhold til Jesus­. Jeg er i ham og han er i meg. Mer personlig kan det ikke bli.