En øvelse i lovprisning

Jeg er av typen som pleier å lage meg et nyttårsforsett, og med unntak av slankeforsettene, har det som regel gått ganske bra. Noen ganger har jeg hatt klart definerte og målbare forsetter, som året jeg bestemte meg for å bake alle brødene våre fremfor å kjøpe, mens andre ganger har jeg hatt noe som minner mer om slagord. Ett år skulle jeg synde tappert, altså våge å ta avgjørelser uten å gruble meg i hjel på forhånd. Nyttårsforsettet lå nærmest i dvale frem til høsten det året, da jeg plutselig befant meg i en krise og måtte ta en stor avgjørelse nærmest på flekken. Midt i fortvilelsen husket jeg oppfordringen, og jeg klarte å ta et valg og stå stødig i det.

Årets forsett

I fjor tok jeg Pauli oppfordring fra Filipperbrevet om å tenke på det som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros (4,8). Jeg kan ikke huske noen tilfeller der det fikk konkrete konsekvenser, men det var fint å grunne på likevel, og man kan da håpe det ble sådd noen frø underveis. Årets nyttårsforsett er også av det diffuse slaget. Jeg vil lovprise Gud. Jeg vil huske på å takke og prise Gud for stort og smått i mine daglige bønner, og på almanakken min har jeg derfor skrevet en påminner fra Salmene: Alt som har ånde, skal love Herren (150,6).