En god gutt, men et dårlig forbilde

«Fortsatt en god gutt» skriver Esten O. Sæther i en kommentar i Dagbladet. Og ser ut til å mene at det er en selvfølge at vi nå er rause og tilgir Nordtug for hans nye feiltrinn. For selvsagt er det et feiltrinn, og tilgivelsen skal være uendelig som himmelen, Sæther trekker sågar inn bibelsk standard på tilgivelsen, 70 ganger syv. Det er nydelig.
Og Nordtug er selvsagt fortsatt like kjekk, like sjarmerende småsjenert og med nødvendig kledelige anger. Han har fortsatt idrettsprestasjonene i ryggen som tegn på hans rolle som nasjonalhelt.

Det er bare noe umusikalsk her. For visst gikk det bra denne gangen. Ingen ble påkjørt, ingen omkom, det er ingen hit-and-run-sak. Men hva om man klarer å se bort fra heltestatusen her og se saken kun i lys av seg selv:

Hadde det vært en hvilken som helst annen 30-40 åring, som råkjørte med kokain i blodet, på norske veier, hvor hadde nåden vært? Å elske en kriminell er familie og venners oppgave, ikke medienes, eller Dagbladets.