En ekte hottentott
Vi behøver ikke «oppgradere» det som allerede skrevet, slik vi pusser opp en lite tidsriktig bolig. Vi skal heller ikke fornærme noen ved å presentere dem som negre, særlig ikke når vi ville ha presentert hvite mennesker med nasjonalitet eller yrke.
Ukens VG-snakkis har vært sensuren av TV-serien om Pippi Langstrømpe. Når serien nå slippes på nytt på SR1 og NRK1 skal ikke Pippis far lenger være negerkonge, men konge, som om han nå skal ha lagt alle verdens folkeslag under seg, ikke bare negrene i Afrika. Slik er det med globalisering; i stedet for å la de tusen blomster blomstre, blir det heller mer ensretting. Av frykt for å støte noen, holder vi heller kjeft.
I den forbindelse har en norsk barnehage også måttet endre navn på klubben sin. Den het Hottentottene. Det synes som om foreldre, bl a med afrikansk bakgrunn, har funnet navnet støtende og diskriminerende. Det røper at de like lite vet om norsk barnekultur som afrikansk demografi. Vi som er vokst opp med Thorbjørn Egners viser vet at lille Hoa var en modig hottentott som reddet landsbyen fra å bli overrasket av et fiendtlig angrep. Hottentotten Hoa er derfor et forbilde, noe å se opp til, ikke en man forakter og ser ned på. I så måte er Hottentott-klubben mer å se på som en speidergruppe enn en barnegruppe med rasistisk ideologi. Nå kaller de seg Vettene.
I motsetning til vetter, som så vidt vi vet er et fantasiprodukt, eksisterer hottentottene på ramme alvor i det sørlige Afrika. Da jeg for noen år siden var på en rundreise i Sør-Afrika, fortalte lokalguiden oss, som forøvrig var sort og ikke hvit, at hottentottene (khoikoiene) er kjent for sitt språk som for oss høres ut som en rekke klikkelyder. Dessuten ble de ansett for å være stolte krigere. I Sør-Afrika er det tydeligvis ikke forbundet med noe mindreverdig å være hottentott, i hvert fall ikke blant sør-afrikanske negre. Når det gjelder forholdet mellom hvit og svart i det sørlige Afrika, er det en annen historie.
